Og om jeg har kritiske betraktninger rundt ansettelsen av Stoltenberg, utviser jeg politikerforakt. Mens om jeg også kan se positive sider ved formuesskatt, er jeg en venstrevridd radikaler som hetser rike. Å være motstander av “meteren” ville jeg ikke engang tørre faktisk.
Farligere enn et diktatur er et taust demokrati, leste jeg i en kommentar i Aftenposten en gang. Men er det demokratiet vårt som bringer oss til taushet? Er det resignasjon? Eller er det klimaet og fokuset i alle mulige, eller i det minste i svært mange, debatter?
For meg dreier eksamen seg om hvor mye elevene har klart å tilegne seg av pensum i læreplanen gjennom året. Sverige og Danmark har, nok en gang i følge aftenposten eller mulig det var nrk, kuttet i sine læreplaner under covid. Vi har kuttet eksamen. Det finnes argumenter for å gjennomføre eksamen, og det finnes argumenter for å avlyse. I noen av mine fag tror jeg elevene kan være rustet til eksamen, i andre ikke. Både på grunn av covid, men også på grunn av nye læreplaner og nye, uprøvde, eksamensformer. Om dette alene er grunn god nok til å avlyse eksamen vet jeg ikke. For vi VIL jo klare å gjøre dem rustet til eksamen, selvsagt. Men det er elevene jeg tenker på når jeg mener noe om det. Jeg tror at elevenes liv i så stor grad er preget av covid, at å avlyse eksamen er fornuftig. Om jeg dermed tenker på MEG? At min jobb blir enklere? Det skal da jobbes mer enn om vi avholder eksamen. Og det stilles høyere krav til min integritet. Altså burde min mening kunne oppfattes som en kvalifisert mening om det, basert på hva jeg ser i jobben min hver dag. Jeg er ikke en del av et hylekor, men en lærer som vil elevenes beste. Og fortsatt tror jeg at elevenes beste er å ikke ha eksamen. Og å få avklart dette nå, så vi kan utvide tiden som skal gå med til undervisning helt fram til standpunkt skal settes. Eller så vi får brukt tiden til å forberede dem ekstra godt til eksamen, nå som vi forhåpentligvis er tilbake for fullt ut året.
Hva med Stoltenberg som sentralbanksjef da? Vel; om en av kompisene til Bolsonaro ble ansatt som sentralbanksjef i Brasil ville vel en hel del mennesker umiddelbart ment noe om den prosessen? Og de fleste av oss ville nikke samtykkende og si at “her lukter det ugler i mosen”? Og den dagen vi slutter stille spørsmål ved den slags i Norge, bare fordi vi er det fantastiske demokratiet vi er, vil ikke dette utgjøre en risiko? Skal det stoles blindt på alle avgjørelser, vil vi neppe være et like fantastisk demokrati om noen år. Og nei, i norske øyne kan jeg da ikke sammenligne Norge og Brasil. Når jeg allikevel gjør det er det kun for å vise at dette kunne blitt oppfattet som korrupsjon i en hel rekke andre land. Det må tåles spørsmål rundt det. Og hovedpersonen selv går jo umiddelbart ut og viser at han tåler spørsmålene utmerket godt. Kanskje var nettopp dét avgjørende i det man foretok et valg man åpenbart har vært svært sikker på at var det rette valget. Hans integritet og erfaring.
Og rikingene da? Skal det ikke kunne gå an å stille spørsmål rundt HVOR rik det skal være mulig å bli, uten å måtte betale noe ekstra tilbake til staten? Ingenting vokser inn i evigheten. Og i “gamle dager” var det slik at de som tok store sjanser i det vi vokste fort, de gikk konkurs ved en krise som covid. Under covid nå HAR de rike blitt enda rikere. Da snakker jeg om de aller rikeste. Og jeg hetser dem ikke. Jeg sier at gjennom en av de største krisene i den vestlige delen av verden i nyere tid, har de rike blitt enda rikere. Dette oppgir jeg ikke kilder på, du kan google det, så finner du blant de “verste” nyhetene tall som er relativt oppsiktsvekkende. Og fordelingen i verden i dag ER alt oppsiktsvekkende. Thomas Piketty kunne i “Kapitalen” i 2013 fortelle at de 1% rikeste i verden eier 20% av all formue i verden. Og at hvis den fortsetter å vokse i samme tempo (6% pr år), vil utgjøre 60% av all formue i verden i løpet av 30 år. Dette er ikke bare oppsiktsvekkende, men også viktig å gjøre noe med. Ikke fordi noen er misunnelige, men fordi dette vil påvirke hele økonomien i hele verden. Uten at jeg mener å hetse noen “rikinger”. Mange har tjent penger på hardt arbeid, og det skal selvsagt være mulig å tjene gode penger. På både det ene og andre. Det må det være, det at noen bygger næringsvirksomhet og tjener penger er jo også i aller høyeste grad en forutsetning for at økonomiene rundt omkring i verden skal fungere.
Poenget er at klimaet i hvordan vi diskuterer forskjellige saker er med på å forstumme de som ønsker å ha kvalifiserte meninger om et tema. Jeg kan jo ikke begynne å mene noe om “meteren” basert på at Jonas Gahr Støre lener seg nærmere enn en meter på pub? Elevene mine lener seg også. Og det forstår jeg veldig godt. For pokker, jeg har da lent meg selv. Og jeg har ansatt en kompis i løpet av karrieren min. Med integriteten min i behold, mener jeg selv. Lyst til å bli rik har jeg også hatt. Og fortsatt har jeg lyst til å mene noe om de fleste av disse emnene. Men når jeg ser hvor usaklig debattene blir, hvor opptatt vi er av personer, og hvor ufattelig høyt og usaklig det ropes i begge retninger, er det mer fristende å ti stille.
Men jeg kan ikke ti stille. Jeg jobber som lærer. Jeg skal jo mene noe, og oppfordre elevene mine til å mene noe. Basert på kunnskap ja, og ofte fakta også. Men også basert på standpunkter og samfunnsøkonomiske teorier som kan ha flere enn ett svar. Da må det være mulig å mene noe uten å bli hogget hodet av. Og mitt ønske på en søndag er at alle voksne med barn tenker seg om en gang ekstra når de er i ferd med å hogge hodet av noen. Jeg skal gjøre det selv også, for jeg har en tendens til å mene noe svært kjapt. Oppfordingen er litt basert på noe jeg hørte på et etikkurs en gang;
Er det lov å gjøre det? Ja. Er det lurt? Vel, for å svare på det spørsmålet kan dere stille dere følgende spørsmål; “Vil jeg ønske å lese om dette på forsiden i avisen i morgen?” Jeg tenker at for å forbedre debattklimaet litt kan alle vi voksne før vi poster noe digitalt spørre oss selv; “Ønsker jeg at sønnen eller datteren min skal lese dette?” Eller jeg for min egen del kan spørre meg selv om jeg ønsker at elevene mine skal lese det da.
I begge tilfeller skal det da være enkelt å konkludere om svaret er “nei”; ikke gjør det.
Debatt er bra, men vi må kunne mene noe uten å slakte hverandre med en gang noen mener noe annet enn oss. Og vi kan gjerne diskutere noe mer basert på fakta. Trenger ikke droppe følelsene, men LITT rundere i kantene kan vi bli? JEG skal iallfall bli dét, du skal få bestemme selv 😉
Og så kan de av oss som drikker kaffe ALLTID være enige om at det er sykt godt med kaffe, særlig på søndag.
Tar meg en kaffe jeg, god søndag! 🙂