Wow, virkelig, dét er tittelen, etter over en måneds stillhet? Når den kunne vært “det er krig!”
Javisst, dét er tittelen. Kanskje ikke først og fremst fordi jeg kjeder meg, mer fordi at jeg har tenkt at neste gang jeg kjeder meg skal jeg passe på å tenke over hva jeg kan bruke det til. Der har jeg nemlig mulighet til å kunne hjelpe en hel del ungdommer, tenker jeg. Å kjede seg er en kunst. Om man skal klare å få noe ut av det i det minste.
Og hvorfor tittelen ikke er “det er krig”? Vel; om jeg ikke alltid er særlig opptatt av fakta, ville det å skulle skrive om den situasjonen krevd mer fakta enn jeg orker å lese. Jeg orker ikke. Da vil jeg heller kjede meg. Faktisk.
Så hva er det å kjede seg da? Å ikke gjøre noe? Eller å gjøre noe en egentlig ikke orker å gjøre? Eller ikke har lyst til å gjøre? Og KJEDER man seg egentlig om man GJØR noe? Det kan jo være. Faktisk evner jeg stort sett å se verdien av det jeg gjør, og glede meg over tanken på resultatet om jeg først gjør noe nyttig som allikevel er kjedelig. Som å legge opp klær for eksempel. Eller ja, helt ærlig så funker det veldig fint for meg å bare lukke døra til vaskerommet. Om jeg så er på dagens episode nr 17 av en serie jeg egentlig ikke gidder å se, kjeder jeg meg neppe nok til å legge opp klær.
Men hvis man VIRKELIG kjeeeeder seg. Hvordan bruke det til noe? Jeg vet ofte ikke. Skal jeg i en slik modus få noe ut av dagen, må jeg rett og slett komme meg ut. Og dyrke følelsen av akkurat i dag skal ingenting skje. Bare for å kjenne på at det og er veldig ålreit. Og for å få kjent på å være. For i corona (hysj!) har jeg jammen meg klart å glemme litt den kunsten. Mer blitt opptatt av at noe MÅ skje. Helst i går. Og helst hele tiden. Mens ikke noe egentlig er helt det jeg ønsker at skal skje, når jeg først er der. Lite eller ingenting har gitt ro eller tilfredshet.
Men så, forrige helg, evnet jeg å klare å slippe skuldrene det lille hakket ekstra ned igjen. Lukke de indre ørene og bare høre fuglene spille, kjenne solen varme, lukte bål og kaffe og bare være. Puste med magen, nyte dagen uten å tenke på hva jeg ellers kunne eller skulle gjort. Og få igjen hvilepuls. Kjenne på at noen øyeblikk ER det ubeskrivelig deilig å ikke ha noe å gjøre. Dette var da ute på ski, så noe hadde jeg jo gjort, men jeg var tilbake til før corona; jeg gjorde noe for å kunne gjøre ingenting det meste av tiden. Det var jeg flink til før, og det skal og må finnes igjen. Først da kjenner iallfall JEG sånn helt på ordentlig på gleden over å være. Og i slike stunder kommer ikke bare energien, men også den søte og gode smaken på livet. Som når man får en slurk god kokekaffe etter en smak av hjemmelaget karamellpudding; det lille ekstra gjør resten av opplevelsen komplett.
Så blir neste spørsmål hvordan man skal kjede seg uten å gjøre noe som helst. Greia er at for min del kjedet jeg meg utrolig sjelden, når jeg tenker meg om. Og det er hva jeg skal gjøre i dag, ikke bare tenke meg om, jeg skal også finne tilbake til den deilige følelsen over en lat søndag hvor ingenting skjer. En søndag jeg typisk tidligere evnet å glede meg til. Det ER deilig å bare slacke, særlig om det er en stund siden sist. Om det så skjer hver søndag, vil man ikke bare ødelegge for seg selv om man ikke lærer seg sette pris på det? Slik sett kunne jeg brukt krigen til hjelp, men trenger jeg virkelig en krig for å sette livet i perspektiv? Egentlig ikke. Trenger jeg noe som helst, for å sette livet i perspektiv, spør jeg meg selv. Og svaret akkurat nå er vel at ja, å skrive kan fortsatt bidra til det. Men er heldigvis heller ikke nødvendig. Å tenke, med positivt fortegn, er det jeg trenger. Og en påminnelse iblant da, om at man må huske å gjøre det. Tenke grønne tanker, ikke de røde.
Hvordan tenke grønne tanker da, kan man selvsagt spørre seg. Og det er slettes ikke en enkel øvelse. Og det er vel der jeg er velsignet heldig fortsatt da, jeg trenger bare skrive spørsmålet, så vet jeg hvordan. For det dreier seg for min del om mestring. Og jeg har fortsatt en jobb som gir meg mestringsfølelse hver eneste arbeidsdag. Og allerede når jeg skriver dette kjenner jeg på at jammen gjør ikke akkurat den opplevelsen så jeg har anledning til å føle på mestring hver eneste dag ellers også.
Pass bare på å ikke ta de små tingene for gitt. Det sa seg faktisk ikke selv at jeg skulle ut og gå med Påsan fra morgenen i dag. Selvom jeg nå har gjort det mer eller mindre hver morgen de siste to ukene. For det er to år siden jeg sist gjorde nettopp det. Iallfall regelmessig. Altså må jeg jo klare å glede meg over å ha gjort det nå. Nei, jeg må ikke, det er nettopp det som blir poenget for meg. Å huske på hvor mye de små tingene betyr. De betyr jo alt. Nyter ikke jeg de små tingene, forsvinner gleden over de store, i det jeg taper evnen til å glede meg.
Å skrive er visst virkelig en del av jobben for min del, for nå gleder jeg meg både til påske og til en stille og rolig søndagsfrokost, kjenner jeg 🙂 Rakk faktisk også å erkjenne at det skjedde ikke mye i går heller, men jeg evnet å glede meg veldig over det. Særlig en liten Hamartur i fantastisk vårvær, og kortspill hos mine foreldre med faddere som har gitt meg utrolig mye hele livet igjennom.
Dermed har jeg gitt meg selv dagens oppdrag; start endringen fra å kjede meg, til å glede meg. Til og med har jeg kjent på litt mestring rundt oppdraget. Dette tok såpass lang tid å klare å få knotet ned, at nå gleder jeg meg til en kaffe. Og å lese avisen 🙂
Riktig god søndag, folkens, GLED deg! 🙂