det er fordi jeg treffer deg i dag! 🙂 (Og akkurat nå treffer jeg deg kanskje ikke i dag, men kanskje sees vi i morgen?)
Nok en sangstrofe av en av mine store favoritter, unntatt parentesen. Og nok en anledning til å glede seg over noe. Som lærer blir det jo utrolig mange anledninger til å glede seg. Ikke bare har vi ufattelig mye ferie, det er gøy å nå mål gjennom andre PÅ jobb også.
Og nå er det altså FERIE, da, det er hva det dreier seg om. Ja, du har helt rett, jeg sier ferie, og jeg nyter det. Nyter også å ha mye ferie. I så stor grad at jeg innser at det kan bli vanskelig å velge et annet yrke. Nå er det ikke først og fremst feriene som gjør DET vanskelig da. Det er elevene. Ingen skal ta fra dagens ungdom at de er fantastiske å jobbe med. Det er hva som gjør jobben interessant.
Så er det allikevel ualminnelig deilig med en ferie i ny og ne. Og ja, nå bruker jeg ordet ferie så mange ganger at du sikkert nesten spyr av det. Men om jeg møter DEG i dag, kan vi jo snakke litt om det 🙂
ER det virkelig ferie da? For MEG er det ferie. Og hva andre måtte finne på å kalle det, betyr ingenting for meg. Det var et veldig attraktivt element som en del av jobben da jeg søkte den, å kunne ha fri når jeg har anledning til å drive med noe av det jeg liker aller best; å være ute. Nå i vinterferien blir det hytta, fjellski og evt truger i skog og fjell med Påsan, mor og far, en kompis og Pondus. I påsken noe av det samme. Sommeren er fiske, høstferien jakt. Og alltid skinner sola 🙂
Nei? Sola skinner ikke ALLTID? Tja, en kompis av meg sa det. En ung gutt som nok ikke helt tenkte over hva han sa der og da. Og det var ikke min tolkning av det nå som var budskapet hans. Men det ble så rett for meg; sola skinner jo bak skyene også sa han. Til latter og forlystelse fra de fleste. Men du verden så rett han har. Den GJØR jo det, og vi MÅ vel ikke SE sola alltid for å tenke at den skinner.
Det blir litt som med å savne noe eller noen. Og hvem kjenner vel ikke på det i disse dager? Savner du noe? Gjør det vondt? Hva med å tenke på hvor godt det blir den dagen det er der igjen, og holde fast på de gode tankene ved det? Jeg tenker at vi vil alle være der igjen en dag, at livet går videre. Kanskje til og med enda bedre enn før.
Iallfall om vi tenker at sola skinner, gjør vel det dagen bittelitt bedre i det minste. Bittelitttttt 🙂 Eller veldig mye. Det er litt opp til deg det da. Og meg kanskje.
Så til du igjen kan gjøre akkurat det du vil eller se den eller de du savner som mest; se på sola, den er der, ta en kaffekopp og nyt helgen! (For de som ikke har ferie.)
Sjøl tar jeg meg en kaffe før jeg fortsetter ferien 🙂
Satt nettopp og tenkte på dette. Skrivesperren henger i og jeg fant ut at jeg er glad jeg ikke er forfatter nå, og MÅ skrive. Så kom jeg på at herregud, jeg hadde jo ikke tenkt det om jeg var forfatter. Det har seg nemlig ikke slik at når mandagen kommer drar jeg på jobb fordi jeg må. Jeg drar dit fordi jeg VIL. Og da har min utdanning betalt seg, for det var nok hva jeg trengte i livet, for å være mest mulig i balanse.
Er det noe som bringer meg ut av balanse er det om jeg et øyeblikk skulle gi etter for tanken om hva alle andre måtte finne på å mene om hva jeg “må” gjøre. Å si “klarer ikke” har jeg jo forbudt mine elever. Like fullt er det slik at hvis andre pålegger meg noe, altså at jeg må slik eller sånn, da er jeg nært opptil å kunne finne på å si det klarer jeg ikke. Særlig, selvsagt, hvis det er noe jeg ikke ønsker å gjøre. “Jeg MÅ ingen verdens ting”, kan jeg finne på å si i klasserommet hvis det er noe elevene mener jeg må gjøre. Da selvfølgelig med forsøk på glimt i øyet, og hvis glimtet er tydelig nok får jeg minst litt humring i retur. For jeg mener det vel ikke helt, men får samtidig markert at jeg har et behov for å føle meg fri til å kunne gjøre omtrent hva som helst. Og hvorfor markere dette til elever? Vel jeg ønsker dem frihet, da.
Og om ungdommen skal få frihet er det en hel del ting vi faktisk MÅ gjøre. Først og fremst er det viktig at omverdenen blir klar over endringen man forsøker å få til i skoleverket. Dette, skoleverket altså, er tungrodd materie, så om man får det til vet jeg ikke. Men nye læreplaner og lovverket gjør forsøk på å få oss ut av boksen og komfortsonen. Og det er, gjetter jeg, fordi vi i fremtiden trenger kreative krefter i Norge.
Hvorfor vi trenger kreative ungdommer og unge arbeidstakere med evne til å tenke annerledes kunne sagt seg selv. Men det sier seg ikke selv. Vi ser det ikke. Vi vet det ikke. Vi vil ikke vite det.
Vi MÅ slutte å bruke oljepenger. HÆ? Var det DIT jeg ville? Mhm. Og da trenger vi tusener og titusener av kreative unge nye krefter til å ta økonomien vår over i en ny, HELT ny, tidsalder.
Sentralbanksjefen er enig med meg. Han sier det med vanskeligere ord i Aftenposten i går. Og når jeg nå skal forklare det med enklere ord er det fordi ungdommene mine viser meg at vi MÅ slutte, ikke bare å bruke oljepenger, vi må til og med slutte å pumpe olje ut av Nordsjøen. Dette sistnevnte; jeg er ingen realist eller ingeniør, så jeg VET det ikke, det er ikke engang en kvalifisert gjetning når jeg sier at det er umulig å forbrenne fossilt brennstoff uten å slippe ut CO2. Men jeg kan å lese. Og jeg har lest dette ofte nok til at jeg tar det som et faktum. Det er angivelig ikke et faktum at CO2 skaper klimaendringer. Bare at ut fra hva jeg velger å lese, har jeg lest dette ofte nok til at jeg tror det. At forbrenning av fossilt brennstoff slipper ut CO2. Og at CO2 er dårlig for klima og miljø. Derfor sier jeg at vi må slutte å forbrenne olje.
Og at vi må slutte å bruke oljepenger kunne jeg forklart ved hjelp av makroøkonomiske teorier og modeller. De samme teoriene og modellene kunne forklart at vi kan eller også må fortsette å bruke oljepenger.
Da vi lånte penger fra utlandet på 60-tallet var det greit. Vi hadde en plan for å tilbakebetale. Og vi betalte tilbake. Men låner vi penger når vi bruker oljepenger da? Ja det gjør vi. Fra ungdommen. Og jeg kan ikke si at jeg har hverken sett eller hørt noen som helst form for plan for tilbakebetaling. Altså, det er ikke engang noen, så vidt jeg har klart å se, som har giddet ta seg bryet med en samlet oversikt over hvor mye penger vi hittil har lånt fra ungdommen.
Hvordan kan det å bruke oljepenger ødelegge en bærekraftig økonomisk utvikling? Det har jeg tenkt til å forklare så enkelt at selv ikke Dagbladet ville brukt forklaringen. Men jeg er en tilhenger av tilgjengelige forklaringer. Derfor bruker jeg ofte også Dagbladet i undervisningen min. Å skrive så folk forstår syns jeg er bra, og jeg er helt sikker på at på lang sikt er det fornuftig å gjøre såkalt vanskelige fag så tilgjengelig som mulig. Jeg sier såkalt vanskelig jeg, og fornærmer sikkert en hel haug med mastere. Særlig innen økonomi da, om jeg har planer om å hevde at økonomi er enkelt. Det er selvsagt ikke enkelt, men om man kan lese, og orker å lese mye, kan man tilegne seg svært mye kunnskap innen faget.
Om vi gjør forklaringer mer tilgjengelige, slipper den som har lyst til å bli sykepleier å studere økonomi i tillegg. Og grunnen til at vi ikke kan bruke oljepenger som vi gjør er i mine øyne enkel. Om en som tjener 500.000,- i året vinner 1,5 millioner i lotto, vil jo vedkommende selvsagt bli glad. Og om vedkommende så benytter disse 1,5 millioner til å øke sitt forbruk med 150.000,- i året i ti år, er det antagelig 10 fine år. Jobben vedkommende har er trygg og hen elsker jobben og er på toppen av lønnsstigen.
Om ti år hva skjer da? Samme inntekt, noe lavere gjeld. Og da altså 150.000,- mindre disponibelt til forbruk. Lykke kan ikke måles i penger. Allikevel gjør det i stor grad det. Og uten de 150.000,- vil livet kunne fremstå miserabelt. Om man i utgangspunktet hadde det bra, ville det jo vært slik at uten de 150.000,- hadde livet fortsatt smilt. Også om 10 år. Og det er lenger enn 10 år til Norges lottogevinst er borte. Så er det også flere som skal ha glede av den. Og det er altså ikke våre penger vi bruker.
Og det er jo nå alle innvendinger mot mitt enkle eksempel kan renne på. Oljepengene går jo aldeles ikke til forbruk! Ikke? Vår nye skole kalles en investering. Oppgraderinger av alle mulige offentlige bygninger også. Selv stupetårn til mangeogtjue millioner på Hamar er investering. Ikke sikkert tipptipptippoldebarnet ditt vil se det på samme måte. Om det så er tilfellet at det ER investeringer, vil oppgraderinger medføre fremtidige økte kostnader.
Vi bruker for mye penger.
Vi MÅ bruke mindre penger! Og altså, DER er jeg den første til å ville kunne si “klarer ikke”. Like fordømt vil jeg på vegne av kommende generasjoner slenge meg på og si det;
Vi MÅ bruke mindre penger!
Nå MÅ jeg ha en kaffe 🙂 Indre motivert MÅ er deilig 🙂
Sorry ass, noen ganger må det en lærer til for å si noe om hvordan vi utøver vårt yrke. Og ja, sorry til de av dere som ikke er enige med aftenposten, sinnet mitt treffer kanskje for bredt. Men samma det!
Å være lærer var muligens i gamledager å kaste terning. Eller gi femmere og seksere til de som hadde med eple og satt pent på stolen. Jeg TROR ikke det. Men kanskje de som skriver om denne ene uhildede vurderingen mener det.
Velger å tro at INGEN tror det er så enkelt. Men altså, gir jeg en ikke uhildet vurdering av elevene mine? Virkelig? Det er lenge siden jeg har sett noen fjerne all min faglige integritet SÅ enkelt. Er det virkelig mulig? Hva tror man vi driver med?
Vi skal drive vurdering for læring på en motiverende måte. Det er den enkle bestillingen. Prøv det den som vil. Uhildet kan man fint være. Ikke anonym. Og jeg sier ikke at det er enkelt å være uhildet. Men det er da i mine øyne minst 50% av jobben vår. Altså er det mye av hva hverdagen går med til. Hvordan vurdere riktig. Ikke rettferdig nei, riktig.
Vurdering har iallfall de siste sju årene blitt mer og mer prosessorientert og vi skal bruke vurderingene til å fremme læring. Først var det å fremme læring. “Vurdering for læring” heter dette populært. Og med nye læreplaner heter det nå at vurderingen skal engasjere og motivere. Dermed streber vi mot det. Og om en som yter ekstra da blir belønnet med en karakter bedre, vil du kanskje si at ja, akkurat, du er ikke uhildet. Jo, det er jeg, det er bare at jeg som lærer har muligheten til å se eleven mange timer i uka, ser hva hen får til i timene og hjemme OG på prøver. Hvis jeg har prøver da. Å, er det mulig å være uhildet uten prøver? Ja.
Og at en anonym eksamen er uhildet? Ikke engang faglærere kan få en begrunnelse på en eventuell klage. Så hva vet jeg da om at det er en uhildet vurdering. Eneste gang jeg har ANBEFALT elever på det aller sterkeste å klage fremsto svarene på klagen som langt fra uhildet. Svarene hadde ett formål og ett alene, å hensynta de som i første omgang hadde gitt sensuren.
Og dropp mine fag da. Hvordan kan en elev som har 6 i standpunkt i norsk gå fra 1 på eksamen til 6 ved å klage? Vurderingen er anonym ja. Uhildet? Tja.
Flott å avlyse eksamen det syns jeg. Så får man heller ta en diskusjon av selve ordningen snart. UDIR sa i forbindelse med nevnte norskeksamen og klagen der at “vi har den beste eksamensordningen i hele norden, og ser ingen grunn til å endre den.”
Å avlyse eksamen gjør elevenes hverdag enklere! Det var såvidt jeg kan skjønne målet med å avlyse. Om det gjør MIN hverdag enklere? Ja, kanskje, om noen dager. Jeg vet ikke. Det blir flere vurderinger, jeg vil føle på at jeg må vurdere grundigere og om mulig enda mer uhildet.
Men JA, det gjør min hverdag bedre. For nå kan jeg begynne jobben med å tilby mine elever forutsigbarhet resten av året! Deilig, det trenger de nemlig. Ungdom trenger forutsigbarhet. Og covid er for de som ikke har fått det med seg uforutsigbart.
Skåler i kaffe for en enklere og mer forutsigbar hverdag for ungdommene jeg! <3
Ha en magisk mandag!
Joakim 🙂
PS! Det er maaaange andre aspekter ved å avlyse eksamen, det er jeg fullstendig klar over. Dette er min umiddelbare ryggmargsrefleks på dette ene ordet “uhildet”.
Tja, det kommer vel litt an på hvordan man velger å angripe dagen det? Som med alt ellers i livet. Mest velbrukte klisjeen jeg kjenner er at det ikke kommer an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.
Og det er nok en grunn til at den er så godt brukt. Det er noe svært proaktivt der. Som 10-11 åring en søndag følte jeg nok at jeg ikke bare var proaktiv men også smart da jeg ved uhell mistet kjevlen i gulvet sånn i 7-draget. Eller TV´n uheldigvis stod på full lyd da jeg slo den på. Mhm, jeg kjedet meg. Det var søndag. Det gjorde dagen umiddelbart litt mer spennende. Av en eller annen merkelig grunn skapte ikke tiltaket spenning av det slaget jeg på forhånd hadde trodd. “Les en bok!” sa mor. Og stemningen formidlet relativt tydelig at neste søndag skulle jeg gjøre akkurat det. Så takk mor. Jeg leser fortsatt, og det gir meg mye.
“Les en bok!” sa jeg til Påsan klokka 0633 i dag. 0637 var han inne igjen fra lufting, han trives like godt i 15,4 minus som eieren. 0641 sa eieren “LES EN BOK!”. Null respons i ønsket retning, og jeg tror ikke han kommer til å lese bok neste søndag heller. Rare greier. Å runde VG, Dagbladet og Aftenposten tar ikke særlig lang tid på søndag etter å ha lest mye aviser hele helga.
What to do? Vel, det er ikke SÅ ille å faktisk stå opp, sette på kaffen, fyre opp, legge et par smultringer på toppen av ovnen og sette igang havregrøten. Ei heller gjør det vondt å sitte og se ut. Sol, isende kulde, snø og deilig norsk vinter.
Og så er det heeeelt stille <3
Hmmm, bor ikke jeg alene, lurer du på? Med unntak av den firbeinte vekkeklokka gjør jeg det, jo. Og allikevel er det fullt mulig å tenke på søndag som stille. Rolig. Behagelig. Velstand kan være to smultringer, kaffe, havregrøt og søndag. Iallfall er det velferd.
Men hva skal jeg GJØRE da??? Det er søndag. Må ikke nødvendigvis gjøre noe som helst. HAR allerede kokt havregrøt, tatt restene fra juleribba opp fra fryseren, tint smultringer, traktet kaffe og ikke minst stått opp. Ja OG redigert instruksjonen på gårsdagens karamellpudding slik at lærere bedre enn meg på instruksjoner også kan lese den med glede. Takk til Håvard og Stian. Kona til Håvard var så overbegeistret da jeg lanserte ideen om at han og jeg skulle skrive kokebok, at blir det slutt på blogging vet dere hvorfor. Som et innledende ledd i skrivingen skal det iallfall kokes lapskaus i dag, på restene av juleribba. Mmmmmm.
Ellers skal jeg rette 4(!) matteprøver. Utover det lager jeg ikke noe program. Hadde masse program i går. Gjorde ca 37%. Om dagens program er det allerede nevnte, har jeg da altså utført 80 prosentish allerede 😀 Check.
Ja, morgenstund kan ha gull i munn, om man klarer benytte dagen til å kose seg. JA det ER viktig å kose seg! Nyte livet. Det er faktisk altfor kort livet, til at man absolutt må gjøre noe hele tiden. At noe må skje. Kjed deg og nyt det. Ja, jeg er lat. Og i tillegg begynner jeg å bli flinkere og flinkere til å bare være. Tilogmed slutte å kalle meg selv lat på grunn av det og isteden bare nyte det, begynner jeg å bli flink til. Å sitte og høre på stillheten er faktisk en ekstremt viktig øvelse. Og prøver du vil det gi deg nesten like mye som å spise gårdsdagens karamellpudding. Nesten!
Se ut, eller gå også gjerne ut, nyt, vær. Forrige lørdag tilbragte jeg ute ved siden av bålpanna. Satt der hele dagen. Og var. Det er deilig å være. Prøv det. Vær.
Og om forrige helg på hytta var deilig. Skal da denne helgen være miserabel? Det er forskjellige måter å nyte livet på. Det kan ikke skje noe heeeele tiden. Joda, hvis det er fordi du VIL, sett i gang. Gjør det bare ikke fordi at du føler at du MÅ fordi andre skal se hvor bra du har det. Har DU det bra? Så deilig da; nyt det!
Kan man nyte sammen da? Om den ene vil gå på ski, mens den andre vil velte seg på sofaen. Vel, DA er hytta et enklere utgangspunkt enn hjemme. Og svaret er selvsagt ja. Man kan nyte sammen. Om man vet at den andre virkelig koser seg med å ligge på sofaen. Er det mulig da? Å kose seg med å ligge på sofaen? Nei?? JOOODA!
Jeg tar meg en (lang) rolig søndag jeg, nyt den dere også!
Om jeg er i beit for noe å skrive om? Nei nei! 😀 Har for mye på hjertet, det er vanskelig å sortere. Er rastløs, orker ikke jobbe, skriver isteden. Vurderte fuger med tannkost, men hadde dessverre ikke tannbørste til overs. Jif skurekrem mangler også. SAMT indre motivasjon til å gyve løs på det. Fugene er der i morgen også helt sikkert.
Såååå, hva med hjemmelaget karamellpudding???? Jo; jeg lager en jævelig god en rett og slett! 🙂 Og så tenker jeg at hvorfor ikke dele den med litt flere enn de av dere som får den servert 🙂 Og sjølskryt er ittno verdt, så dere burde selvsagt få noen referanser på det, men det kan jo være det er ren og skjær høflighet som har medført skrytet. Derav ingen referanser. Tør du prøve er jeg ganske sikker på at du blir fornøyd.
Uansett, vil du prøve, kjør på. PS! Jeg vet ikke nøyaktig HVA som gjør den så jævla god, altså må du med andre ord tørre å gjøre absolutt alt kliss likt som jeg beskriver her.
Puddingen først da, der er ingrediensene;
6dl melk
3dl fløte
8 egg
5 ss sukker
1 vaniljestang (!)
Du koker opp melkeblandingen (alt unntatt eggene) under omrøring kraftig nok til at den ikke svir seg. Og oppkoket bør være forsiktig nok til at det ikke rekker fosskoke. Men det MÅ ha vært oppkok, dette gjør noe med strukturen på puddingen. Deretter lar du melkeblandingen stå og kjøle seg ned mens du pisker eggene glatte. Pisk altså rolig til plommene knuses og du får en glatt og fin blanding. Den skal ikke piskes skummete.
Mens du har kokt opp melkeblanding og pisket egg har du latt 4 dl sukker stå i en kjele på halv styrke på platen. Sukkeret skal ikke røres i før det begynner å være mørkebrunt i bunnen av kjelen. Du må gjerne tørre å la alt bli mørkebrunt nok, det setter ekstra god smak på puddingen.
Når alt sukkeret er smeltet heller du det over i ei brødform og fordeler det jevnt utover bunn og kanter. La den gjerne stå og bli litt kaldere denne også, slik at karamellen/sukkeret stivner ordentlig.
Sett ovnen på 110 grader over/undervarme og gjør klar en langpanne med kaldt vann. Når ovnen er klar kan du blande de glattpiskede eggene og melkeblandingen forsiktig før du via ei stor sil heller dette opp i brødforma. For deretter å sette formen opp i langpannen med kaldt vann. Sett så langpannen nederst i ovnen. I de fleste oppskrifter står det noe om høyden på vannet opp på forma, jeg har i så mye jeg klarer i langpannen.
Puddingen på bildet over stod i ovnen i ganske nøyaktig 3 timer. Da hadde den blitt ganske godt avkjølt før jeg satte den inni. Så det er nok mulig det lønner seg å sjekke den etter 2,5t ca. Du sjekker ved å “banke” lett på den med ei skje du har dyppet i vann. Er det litt “sprett” i den utenat den sprekker er den ferdig. Ikke(!) åpne ovnen i det hele tatt før tidligst etter to timer.
Selv foretrekker jeg en variant som nok KAN være vanskelig å få over på et fat, den står da akkurat lenge nok (ca 2t 15 min) til at den ikke sprekker når skjea brukes, men det er bare såvidt “sprett”. Da er konsistensen aller best synes jeg. Ganske flytende, men glatt og fin og fulllll av deilig smak. Ofte ser det ut som to “lag” men det ene er spekket med vaniljesmak mens det andre fullt av karamell, og sammen er det vidunderlig deilig.
4dl sukker er mye, da blir det veldig mye saus. Og også veldig mye smak, derfor så mye sukker.
Den bør lages to dager før servering, da får du mye mer smak og konsistensen blir også aller deiligst.
Serveres med lett pisket krem, såviiiiidt du ser de små toppene i kremen. PS, kremen piskes da HELT UTEN sukker.
Og varianten jeg foretrekker passer helt perfekt om du for eksempel skal på hyttetur, pakk formen inn i aluminiumsfolie og klin til. Det er garantert suksess. Iallfall hvis du gjør nøyaktig som jeg har beskrevet, og du i tillegg eeeelsker karamellpudding.
Ahhh, glad den må lages et par dager før servering hvis ikke hadde jeg dyttet i meg en halv en i kveld 😛
I dag har jeg bestått dagens første eksamen med glans. En ny pose kaffe måtte åpnes, og jeg klarte glede meg over hvor fantastisk deilig det lukter! Har du kjent det noen gang? Det hadde ikke jeg før Lars Erik, en kompis jeg delte leilighet med i Bergen, insisterte på å få åpne kaffeposen. “Jøss, har det klikka for deg eller?” kom det kjapt da, med ungdommelig ignoranse for hva det kunne dreie seg om. “HÆÆ har du ikke kjent hvor GODT det lukter??” Jo, HVER ENESTE gang siden har jeg kjent hvor godt kaffe lukter når jeg åpner posen. En minst like viktig eksamen som enhver karakter på vitnemålet fra NHH.
Ja det er jo lett for meg å si, som ikke bruker utdannelsen til noe. Kan sikkert noen finne på å tenke. Jeg er jo siviløkonom og jobber som lærer. I går sa jeg til elevene mine at jeg ville ikke byttet tilbake til bank for 5 millioner i året. Ikke en eneste trodde på meg. Ikke først. Og eksamen da ble ikke bestått. Jeg begrunnet det med hva jeg eventuelt måtte gå på akkord med for å jobbe i bank. Hvordan jeg skulle tjene de pengene. Eksamen var å begrunne det med hva som gjør at jeg ikke på vilkår ville byttet jobb.
Og det er at dagens jobb gir så ufattelig mye mer. Og selvfølgelig bruker jeg utdannelsen min. En siviløkonom er ikke utdannet for å tjene mest mulig penger. Ikke den heller. Mange godt utdannede er heldigvis ikke det.
Og dagens viktigste eksamen består jeg med glans. Nettopp fordi jeg har jobbet i bank. Om penger kan gjøre meg lykkelig? Nei på ingen måte. Lykkeligere? Ja, kanskje. Men ikke hvis det innebærer at jeg må si fra meg en jobb som gir meg ufattelig mye.
Hva er det som gir da, ved å være lærer? Siden jeg sier lærer og ikke lektor, kan jo det være en pekepinn på at det ikke er anledningen til å velte meg i fag og gjøre tidkrevende dypdykk i avanserte samfunnsøkonomiske modeller eller mengder med polynomdivisjon. Og det har du helt rett i. Noe av fagene er selvsagt gøy. Men modellene er ofte hundre år gamle og forutsetter seg så langt vekk fra virkeligheten at det kunne gitt mening selv å ha Donald Trump som president. Og polynomdivisjon. Vel, for å henge ut klovnen enda litt; du kan helt fint bli president i USA uten å kunne polynomdivisjon. Og også ganske mye i mellom kan vi få til uten begge deler. Og selvsagt liker jeg å kunne få fordype meg faglig. Jeg ER interessert i fagene mine.
Bare at å elske jobben, det er det elevene som er årsak til at jeg gjør. Og det glemte jeg litt å fortelle i går. Hvordan jeg kunne glemme det? Vel, jeg GLEMTE det jo ikke, men å si dette rett til dem er kanskje ikke alltid hensiktsmessig. De vet at jeg vil dem vel, det holder. Og så lenge elevene hver dag vet akkurat det, vil jeg kunne fortsette som lærer, tenker jeg. Og så lenge det å ville dem vel medfører at jeg ser at noen har det i det minste litt bedre etter å ha vært i klasserommet mitt, kommer jeg til å elske jobben.
Men vent, hva med læring da? Har de lært noe? Tja, hvem vet. Noe antagelig. I går lærte de kanskje at penger ikke er alt. Iallfall noen. Noen visste det fra før. For noen betyr penger alt. Vi er forskjellige. Samfunnsøkonomi er læren om fordeling av knappe ressurser på en best mulig måte. Denne setningen er det fullt mulig å bryte opp nok til å fylle et helt år med. Så joda, de lærer nok noe også. Det viktigste oppdraget er nå uansett å bidra til å gjøre ungdommen til gangs menneskje.
Hva har eksamen med dette å gjøre? Elever er redd eksamen. Fordi dette er noe ukjent. Som jeg er redd tannlegen. Hvorfor vet jeg ikke, da hadde jeg vel neppe vært redd? Eller? “Kjenner du han der eller?” sa fetteren min på hytta for sånn omtrent 30 år siden. Jeg kikka ut til jeg hadde sett så lenge ut i stappmørket at jeg skvatt. Han flirte godt. Aldri en natt har jeg vært SÅ mørkredd. Om jeg er mørkredd nå? Nei den eksamen bestod jeg da jeg kjøpte min første leilighet. Hvordan i all verden skal jeg klare å bo alene a? Tenkte jeg, som var mørkredd. Gikk over første natta det, gitt. Fordi jeg MÅTTE. Bestått. Herreguuuuud er DET noe å klappe seg på skuldra for a? Tja, hvorfor ikke?
Om mine elever alle går til eksamen uten å grue seg, klapper iallfall jeg meg selv på skuldra. Min måte å prøve å løse det på, er å ufarliggjøre. Som jeg prøver å ufarliggjøre småting jeg hver dag kunne valgt å se på som prøvelser.
Og om jeg nå mener at eksamen MÅ avholdes? Nope. Om jeg syns det er topp om den blir avlyst? Nope. Arija ett-eller-annet, hun finske dama, ville kategorisert meg som snill og lat. Ikke ung lenger dessverre, men lat læll. Og sagt at da får alle mine elever toppkarakter, mens jeg tar sommerferie omtrent 15 sekunder etter at Guri avlyser eksamen.
Ok, tro det den som vil. Jeg vet det er mange som tror det. Om dere tror korona ikke er en ekstra utfordring for vår faglige integritet, må dere tro om igjen. Og ja, fortsatt er jeg “snillere” under korona enn før. Hvorfor? Vel, det har kommet nye læreplaner som definerer vurdering annerledes enn før. Eller det er vel loven som gjør det da. Uansett, selvom mye i skolen er likt som i steinalderen, SKJER det endringer også her.
Og uavhengig av lover, læreplaner, opptakskrav etc MÅ det faktisk være lov å innse at korona påvirker andre enn oss selv. Og i enda større grad enn det påvirker oss voksne, påvirker det ungdommen. Så om eksamen avlyses er det på grunn av korona! Og på grunn av at noen som har et grunnlag for å mene noe om det mener at dette er det beste vi kan gjøre for ungdommene.
