Hvor ofte stiller du noen dette spørsmålet og venter på svar? Og hva gjør du når svaret er “bra”?

“Hva er det som er bra, da?” er det jeg alltid prøver å følge opp med. Så er jeg heldig da, jeg får trent på dette på jobb. Ikke en elev slipper unna en fagsamtale uten denne innledningen. “Ahhhh, NÅ IGJEN, Teigen?!??” kan fort bli responsen. Så spør jeg læll. Hva er det som er bra?

Ikke alltid får jeg hjulpet, om det faktisk ikke er bra. Men et frø er sådd; de vet at det er en å snakke med om det virkelig må til. Og om vi alle sår denne type frø privat også, blir muligens verden et bedre sted å være? Om ikke krigen i Ukraina går over, inflasjonen går ned, strømmen blir billigere og lønningene strekker til like bra i år som i fjor, kan det vel uansett utgjøre en forskjell.

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Ja, hva skulle denne forskjellen være, tenker du kanskje. Vel, kanskje å endre litt fokus. På hva som betyr noe. Og hva disse angivelige krisene i Norge dreier seg om. Å ha det bra dreier seg ofte om velferd og ikke velstand, er jeg så heldig at jeg får en påminnelse om i jobben min. Mitt inntrykk utenom jobb er at vi litt for ofte i Norge går i fella og knytter velstand til velferden. Den dagen jeg måler hvor bra jeg har det i kroner og øre vet jeg iallfall at jeg er på feil hylle. Og som utdannet siviløkonom har jeg ofte nok stilt meg spørsmålet om jeg virkelig helt ærlig innerst inne mener at jeg ikke ville ønsket å være rik. Og hittil har svaret alltid vært ja. Jeg tror jeg har det bedre i dag, enn om jeg hadde “gjort karriere” som siviløkonom. Jeg har da gjort karriere! Jeg har jobben jeg kan drømme om, gleder meg til å gå på jobb flere dager i uken. Og gleder meg til å gå i klasserommet hver gang jeg skal til et klasserom.

Og nå i dag gleder jeg meg over en kopp kaffe sammen med et gratis(!) dagblad. Som jeg fikk i det jeg kjøpte en jobbrelatert bok til kun 99,- og jammen meg kostet på meg ukens Ark-bok til kun 99,-. Om jeg ikke er rik på penger, er det mye annet som beriker livet mitt. Og om vi i Norge skal kunne begynne å ha det bra, tror jeg jammen meg det er på tide å prøve skape et felles løft ved å samarbeide om å sette fokus på det som virkelig betyr noe. Hva som gir oss virkelig velferd.

“Det er ikke krise i Norge i dag” sa Trygve Hegnar på NRK radio i går. I forbindelse med et intervju om en inflasjon vi ikke har sett maken til siden 80-tallet. Og med mindre det er slik at du av andre grunner enn rent materielle ikke har det bra, tenker jeg at du fort kan være enig i Hegnars utsagn. Materielt har vi det bra i Norge. Selvom forskjellene er i ferd med å bli større. Og det er ingen krise i Norge i dag. Ikke om vi ser på de faktiske krisene. Krigen i Ukraina vet selvsagt alle om. Hva med dødsfallene i tilknytning til bygging av fotballarenaer i et land vi knapt kjenner navnet på? Eller flomkatastrofen i Pakistan? Vet vi i det hele tatt at det ER en flomkatastrofe i Pakistan?

Neida, vi får det ikke nødvendigvis bedre ved å se på hvordan “alle andre” har det.

Derav spørsmålet. Hvordan har du det? Og hva er det som er bra?

For min del har jeg ferie, og klarer slappe av. Dét er bra. Kaffen smaker godt, det er også bra. Musikken på stereoen gjør meg glad. Det er bra. Det er et vidunderlig vær ute, og jeg har alt vært ute en tur i dag. Det er bra. Det blir en utflukt i slutten av ferien, hvor det blir avslapning med god mat, litt godt drikke, lesing, gode samtaler og kos. Det er bra. Og ja, dette ER de små tingene. Som iallfall jeg altfor fort kan ta for gitt. Derfor fokus på spørsmålet.

Hvordan har DU det? Og hva er det som er bra?

Tar meg en kaffe til jeg 🤩

Hvem ER disse sårbare elevene, har jeg undret meg på. Under hele covid, og nå senest under streiken har jeg gjort dette. Undret. På hvor dette fokuset plutselig dukket opp fra. Altså fra politikere da, og presse. 

JEG vet hvem de sårbare elevene er. Som lærer tenker jeg at absolutt alle mine elever er sårbare. Selv på vgs. Og så prøver jeg også så godt jeg kan å tenke som min arbeidsgiver at absolutt alle elevene på skolen er mine elever. Selv om det selvsagt blir slik at de 90 – 150 elever jeg underviser akkurat dette året, er enda litt mer mine. Og de er altså alle og enhver sårbare.

Og neida, jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det ikke er dette aviser og politikere snakker om. De snakker selvsagt om elever med behov utover det de fleste bør forvente å få dekket. Forresten så snakker foreldre om det også, og all ære til dere for at dere gjør nettopp det. Særlig dere som har barn som har enda litt mer behov. Dere vil antagelig være enig med meg i følgende;

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Vær så snill å beholde fokuset på sårbare elever også nå når covid og streik ikke lenger påvirker skolehverdagen!

For hvor var fokuset før covid? Og hva har helt konkret blitt gjort fra øverste hold for å gjøre en reel forskjell? HAR dere gjort noe i det hele tatt? Annet enn å benytte fokuset til å få oss på jobb under covid, og få oss tilbake på jobb igjen nå? Som lærer i samfunnsøkonomi og utdannet siviløkonom mistenker jeg at det for politikere har dreid seg om logistikk. “Vi må ha et sted å gjøre av barna for å få hjulene til å gå rundt.” Det er fair det altså, i mine øyne. Jeg elsker jobben min jeg, og trives svært godt med å være der. Men da fikk dere kalt en spade for en spade. Og kanskje også skynde dere å anerkjenne at skole ER mer enn oppbevaring, det er enkelt å spissformulere noen ganger, når fokuset blir som ovenfor. Selvom vi, eller iallfall jeg, forstår hva som menes. Hvis jeg vil.

Politikere har nå lovet et gjennomgående sterkere fokus på sårbare elever, altså de jeg tenker at politikerne definerer som elever med særskilte behov. Og jeg mener at absolutt alle elever burde og skulle få det lille ekstra hver dag, så mye de har behov for. Utover hva vi som lærere kan by på. Etter at vi selvsagt hver dag har bydd på alt vi kan. Det er faktisk jobben vår. Politikerne lover mer, slik jeg ser det. Så kom igjen nå; by på mer dere også!

Og please, ikke kom mandag og si at dere har satt ned et utvalg. Eller at dere skal fatte et vedtak. Eller starte en prosess.

Da, unnskyld språket, spyr jeg.

Joda, selvsagt vet jeg at en prosess eventuelt må til. Men den bør ha blitt startet senest i 2020, den da. Selvsagt egentlig uendelig mange år tidligere. Forskjellen er at nå har fokus blitt satt. Bordet er dekket. Kom igjen!

Tar meg en liten kaffe til før søndagen skal fylles med en frisk liten fjelltur 🤩 God søndag dere!

I fare for å tråkke noen på tærne gjør jeg aller først oppmerksom på at jeg bor alene og har hund. Men å skulle være hjemme med syk hund…

Kan det virkelig være en velferdsstats ansvar om kjæledyr har det bra?

Jeg sa det faktisk her om dagen, at det neste blir vel at vi skal innføre “hjemme med sykt dyr”. Uten at jeg lot det streife innom mitt hode at det skulle bli realitet. Og hvor mye realitet som ligger i det, vet jeg ikke. Hørte bare nå nettopp på NRK-alltidnyheter at det var laget en undersøkelse på temaet. Og håper det ikke blir realitet.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Vi har det godt i Norge. På grunn av at vi har en velferdsstat i ryggen, som det koster å drifte. Over helgen kommer antageligvis det strammeste statsbudsjettet i manns minne. Riktignok er manns minne blitt kortere med tiden. Allikevel blir det nok stramt. Og å da skulle begynne å bruke av velferdsstatens penger på kjæledyr, tenker jeg at ville vært å utvise svært lite kunnskap om hvor friheter i Norge henter sine midler fra. I den grad våre friheter koster penger.

Og veldig mange av våre friheter koster. Gratis barnehage, gratis skole, gratis sjukehus, sykepenger, strømstøtte, hjemme med sykt barn, diverse velferdspermisjoner, og alle andre velferdsordninger. Alt koster. Og i en velferdsstat som vår er vi foreløpig såpass heldige, i en verden i brann, at det ofte dreier seg om penger.

Jeg skriver ofte, fordi vi også i Norge er der at for en del av befolkningen dreier det seg om mer enn penger. Og velstand. Det dreier seg rett og slett om velferd. Og før vi begynner å subsidiere kjæledyr, hvilket jeg mener at vi aldri burde gjøre, bør vi kunne slå oss på bringen og si at i Norge subsidierer vi alle individers velferd.

Inntektsfordelingen i Norge har i den senere tid vært av en slik karakter at vi i en økonomisk tid som vi nå er på vei inn i, vil se at forskjellene er i ferd med å bli større. Det vil bli et skille mellom de som har litt mindre. Og de som rent faktisk har for lite. Og ikke tror jeg at vi til enhver tid kan si at dette har vært opp til hver enkelt.

Om vi for eksempel ser på fattige barn, har ikke de valgt selv. Og ikke er det nødvendigvis slik at deres foreldre kan lastes for situasjonen. Når vi først har snakket om uheldig stilte barn i forbindelse med Covid og skolestreik, håper jeg vi kan sette fokus på dette hver dag ellers også.

I den grad vi har velferd til overs. La oss bli enige om å bruke den på de som virkelig trenger det.

Og joda, kjæledyr trenger velferd. Og det blir mitt ansvar. Og ditt. Og deres. Innenfor rammer vi selv må ta kostnaden av.

Tar meg en kaffe jeg, mens Påsan ligger og hviler seg i jaktform 😎

Riktig god lørdag, folkens! 😊