Ja jeg vet. Jeg har skrevet om polet før! “En trist dag for folkehelsen?” Var tittelen da. Og det dreide seg om at noen mente det var trist å ikke utvide åpningstidene på polet i desember så det norske folk kunne få kjøpt det nødvendig til jul.
Det nødvendige.
Disse omgivelsene KAN veldig fint nytes med en kaffe isteden!!!
Og nei, jeg er ingen dobbelmoralist sjøl om jeg var på polet i dag. Ja, jeg handla. Nei, jeg er ikke feilfri i min omgang med alkohol. Men jobber hardt for å være det, og i visse settinger er jeg flink.
Ikke alle er det. Skoler er åpne først og fremst av hensyn til barn og unge. Og la nå stengte skoler stjele overskrifter da, og se hvordan disse kan være åpne uten fare for liv og helse. Og la polet være stengt.
Og IKKE dytt de svakeste foran dere i beslutningsgrunnlaget. “Det kan oppstå alvorlige tilfeller av abstinenser.” Kom heller ikke med mobilitets-tullprat. Steng ALLE pol i hele Norge da!! Og ordiner alkohol på resept på apotekene til de som blir alvorlig syke av å ikke ha åpne pol.
Eventuelt si det som det er. Kom med EN god grunn til å ikke stenge alle polene.
Jeg går ikke på jobb med glede hver dag hele koronaperioden, så ærlig skal jeg være. Men når jeg først er der kjenner jeg jo enda mer enn før på at det er viktig for barn og unge å komme seg ut. Og kjenner stoltheten vokse litt hver dag jeg er der.
En stolthet som ikke vokser hverken når opposisjonen trumfer gjennom å avbryte skjenkestoppen eller når posisjonen nå gjenåpner polet etter EN stengt dag.
Er i utgangspunktet stolt og imponert av hvordan Norge står i koronasituasjonen. Blir bare veldig skuffa over perspektivet noen ganger.
Vet det var rasjonering på kaffe under 2. verdenskrig. Om dette er 2. verdenskrig? I følge enkelte professorer innen økonomi er det i økonomisk forstand verre. Og i USA har vel dødstallene, om jeg ikke tar helt feil, passert 2. verdenskrig. (Mener å ha snappet opp dette på Dagsrevyen en dag i forrige uke.)
Hæ? Har du ikke trakta den sjøl a? Jovisst, på samme måte skjer det rett som det er at jeg sier takk for maten når jeg har laga den sjøl. Som mor alltid gjør.
Så, jeg ønsker altså å si at det er viktig å takke for kaffe og mat? Jepp, dypere blir det ikke. Eller? Ja, nå skal ikke jeg komme her og påstå at jeg er så forbanna dyp alltid, da. Det ville jeg blitt rimelig fort avslørt på. Og å skulle skrive har gått treigt siden årsskiftet. Ikke fordi jeg tenker mindre. Ei heller fordi jeg ikke har noe å skrive om. Kanskje mer fordi det har vært mye konkrete tanker, som ikke er like gøy å skrive om. Da må (nuvel) jeg jo til og med ha kilder 😛
Derfor venter jeg heller til jeg kan si noe om ting som betyr noe. Iallfall for meg. Og takknemlighet er noe som betyr noe. Særlig i disse dager tenker jeg at å evne å si takk er noe vi bør vite å sette pris på. Selv setter jeg også stor pris på mennesker som strør om seg med “takk”. Det er et ord som gir mye. I nære relasjoner varmer det. I hverdagen gir det følelsen av å omgi seg med siviliserte, veloppdragne og positive mennesker. Og i jobbsammenheng er det selvsagt mye enklere å hjelpe en kollega som sier takk. For ikke å snakke om hvordan en leder som gjør noe så enkelt som å si takk gir deg gleden av å føle deg sett. Skal forresten huske på å bli enda flinkere til å si takk til elevene mine. Takk for tipset!
Hva er da så dypt med dette? Overhodet ingenting, antar jeg. Det er også veldig enkelt. Si takk, og se hva som skjer.
I går var jeg på fjellet og måkte hyttetaket, og det var hva som fikk meg til å føle meg takknemlig. For det første har jeg altså en hytte å dra til. “Bruk den som om den var din egen” har mor og far sagt i åresvis. Og i de senere år har jeg iblant blitt flinkere til å ta dem på ordet. I det jeg da satte meg ned for en kaffepause i går, kjente jeg på hvor takknemlig jeg var. For blant annet noe så enkelt som at jeg klarte å sette meg ned og ha pause. Og i de øyeblikkene jeg klarer å gjøre livet akkurat så enkelt som det, herregud så deilig det da er å være menneske!
Ser jo ikke veldig vanskelig ut?
Klarer noe så enkelt som. Det må vel være en selvmotsigelse? Og i Norge er vi vel ikke i manko på selvmotsigelser. Om vi alle klarer å stoppe opp litt og se oss rundt klarer vi vel alle kanskje allikevel å tenke at vi er heldige. Iallfall ble det for meg i går enkelt å stoppe opp. Etter ca ti tonn med snø og en engelsk setter som bistod snømåkingen ved å bite konstant i høyre hjørne av skuffa MÅTTE jeg visst stoppe opp, forresten.
Hele dagen på hytta i går var å stoppe opp. Slippe tak i nyheter, covid, mutert covid, journalister som omtaler nedstengning som “dette er bare sorgen”, skjenkestoppsorg, polkødrama, avlyst påske og så videre og så videre og så videre og så videre
Selv med snø til opp i armhulene var jeg mindre nedgravd, eller kanskje nedsnødd, enn om jeg hadde lest alle avisartikler om situasjonen i Norge og verden i dag. Og det hjelper jo ikke å grave seg ned. Selv om blant annet journalister på det riksdekkende plan legger godt til rette for det.
Einar Øverenget er en filosof som advarte mot et for ensidig fokus på covid i Hamar Arbeiderblad for ikke mange dagene siden. Det leste jeg. Og jeg skal ikke bruke tid på å gjengi det han sa. Det er bare godt å ha særdeles kloke mennesker å støtte seg på når jeg sier at jeg nå lengter etter muligheten til å være takknemlig for at vi alle hjelper hverandre med å løfte oss ut av dette ensidige fokuset.
Å leve må vi fortsette med, vi som kan. Og en dag med stopp gav meg mulighet til å tenke på alt jeg kunne si takk for. Og det er ikke rent lite. Om jeg begynner med kaffekoppen tenker jeg at den er såpass oppnåelig at det er noe vi alle kan si takk for. Ja, men hva om jeg ikke liker kaffe? Hehe, ta et glass vann da. Eller noe du liker. Og altså hvis du ikke liker noe, vel da har du en jobb å gjøre. Begynn med å like noe. Og lik det gjerne så godt at du med ett føler for å si takk.
Vi nærmer oss en ny nasjonal nedstengning. Da gjelder det å finne noe å si takk for. Hvorfor? Vi skal videre. Alle skal videre. Unge, barn, enslige, unge samboere, småbarnsfamilier, eldre ektepar, alle skal videre. Uansett hvem vi er, er det krevende å bli stengt ned. Men det er mindre krevende enn å bli syk. Og i verste fall dø. Og på veien til et normalt samfunn igjen tenker jeg at det må være om å gjøre å lage en mest mulig farbar vei. La oss løfte sammen.
Å løfte kaffekoppen, vannglasset, soloen, tekoppen eller lignende kan være en start. La oss sammen si takk. Takk for at vi bor i Norge. Takk for kaffen.
En av mine favorittartister sang dette. Og i sangen hørtes det ut som han mente det også. Joachim Nielsen, eller Jokke, da, de fleste av oss kjenner ham jo best som det. Er litt usikker på hvor lykkelig han var. Uten tvil hadde han helt sikkert sin andel dårlige dager. Og allikevel er det ufattelig enkelt å finne melodier og tekster som oser av lykke.
Og “Her kommer vinteren” hører jeg på akkurat nå. Jeg er nok ikke alene om å ha den som en av mine absolutte favoritter. Men teksten dreier seg da slett ikke om lykke, eller? Jeg bruker melodien jeg, og tenker at den dreier seg om lykke den sangen. Joachim sin egen måte å definere lykke på.
Kanskje er det bare innbilning men jeg tror han gav fullstendig blanke i hva de aller fleste måtte mene, og følte seg lykkelig på sitt vis. “Har du et kjøleskap, har du en TV, har du det du trenger for å leve” synger han. Så blir det opp til oss andre å definere hva som er vårt kjøleskap og vår tv.
Og om det er en øl som gjør deg lykkelig fredagskvelden er nok det en velfortjent lykkefølelse. Hva om du tar den før tolv lørdag da? Ja, hva med å bry seg bare om hva DU tenker om det a? Er det ute i skogen på fjellet i ti minus og strålende sol og du vet at akkurat i dag er det den ølen som skal smake. Ja, da lar du den gjøre deg lykkelig.
Hva om vinteren er et sant rent mareritt? Tja, enten emigrere eller endre måte å tenke på, kanskje? Nei nei, det er ikke SÅ enkelt. Men du bor nå engang i Norge, da. Om du velger å la halve resten av livet være et mareritt, er nå det en inngang på livet som tjener hverken deg eller andre.
Selv elsker jeg kanskje ikke akkurat vinteren, eller alt vinteren har å by på. At det er fire årstider og hvert eneste år er noe å glede seg til derimot, det elsker jeg. Og jeg elsker alt det fine vinteren har å by på. I dag kunne noe så enkelt som en dekorert dørkrans, en dekorert kost og ei dekorert bjørk la meg kjenne at ja, i dag blir det en fin dag.
Om jeg blir lykkelig av det? Ja, å gå ut i 13 minus og kjenne det rive litt i nesa, se alt det fine frostrimet og høre det knirke under skoa. Det gjør meg lykkelig 🙂
Når våren står for døra og vi igjen kan høre det dryppe fra taket, om jeg er lykkelig da og? JA! <3 Jeg elsker å høre sola rope ut at det er vår og høre snøen smelte mens våren tar oss. Og gleder meg 🙂 Som jeg neste høst vil glede meg til den kalde fine tida.
Like mye som jeg nyter å komme inn igjen og nyte en kopp kaffe nå 🙂
