Spør du “hvordan går det?” og venter på svar? 

Og hva når noen nær deg sliter, hva gjør du da? Hvor lenge skal du vente på svar? Så lenge det tar, kan være enkelt å svare. Og det er vel også den eneste fasiten. 

I mellomtiden blir kunsten å ta vare på den som sliter samtidig som du tar vare på deg selv. Hvordan gjøre det? Der har ikke jeg noen fasit gitt, men del det iallfall med noen. Og når du kjenner at det koster, si “du, nå koster det.” Eller si hva som helst da, ordene er ikke viktige, det viktige er at du også lar noen se deg.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og før noen avskriver det som “i-landsproblem” å slite i Norge, tenk deg om et øyeblikk. Kanskje kjenner du noen du burde kostet på deg spørsmålet til selv. Hvordan går det? For så å vente på svar. Det er ikke dermed sagt at du er et dårlig menneske om du ikke har gjort det. Og ikke er Norge et dårlig land å bo i heller. Bare ikke verdens lykkeligste land. Enda. Kan vi bli det da? Og kan det å spørre “hvordan går det?” hjelpe oss på veien dit?

Ja det tror jeg. Om du mener det så. Og venter på svar. Om vi spør de nær oss kan det ta tid. Lang tid. Veldig lang tid. Om vi alle spør “hvordan går det?” hjelper jo vi noen som står andre nær, og de nær oss vil få hjelp av andre. 

Og med ett kan vi kanskje bli et litt varmere, og lykkeligere, samfunn. MÅ vi være så forbanna lykkelige, da? Nei det blir selvsagt opp til hver enkelt å avgjøre. Som det er opp til hver enkelt å definere lykke. 

Allikevel, med det utgangspunktet vi har i dette landet, må det kunne være et minstekrav å ha et håp om at vi alle kan ha det best mulig. Og vi får det ikke bedre ved å tilføre helsevesenet mer penger eller lage nye reformer om vi ikke bestemmer oss for å løfte i flokk.

En sykepleier, psykolog, lege eller psykiater kan ikke erstatte en bror eller en mor, en søster eller en far. Eller en bestemor. En hvilken som helst nær er også nødvendig. 

Og når de nære står i det, er det greit å ha noen å stå sammen med. Men da er man faktisk avhengig av å få spørsmålet “hvordan går det?”. Og om du spør må du være beredt til å få svaret “du, vet du, akkurat nå går det for å være helt ærlig helt rævva!”. Ikke nok med det, men dette svaret kan det være du må lese ut av ansiktsuttrykket i det vedkommende svarer “det går fint.”

Noen klarer selvsagt å si fra selv. Og det er flott. Ikke alle klarer det. Sammen kan vi klare det. Å si det høyt hjelper, det vet jeg. Det er lettere da. Å føle at man selv hjelper, å se at andre bryr seg, å vite at man er tatt vare på, at man ikke står alene, og at fortvilelse, sorg, glede, maktesløshet, sinne, frustrasjon, kjærlighet og alle mulige umulige mikser av følelser er greit. Ikke bare er det greit, det er både naturlig og forståelig. 

Men vi må også si det! (Ikke bare vente på at noen spør.) “Har du fortalt det til noen, da?” spurte en svært klok mann meg en gang. “Nei, SELVSAGT har jeg ikke det” svarte jeg, nærmest småsint. Han så på meg med et svært åpent blikk og fulgte opp med følgende kloke spørsmål; “og allikevel forventer du at de skal forstå?”

Sliter du? Er det ingen som spør “hvordan går det?” Vel, prøv da, om du kan klare å dele det med noen. Eller be om hjelp. Jeg vet det er tøft, men jeg er sikker på du kan klare det! Det er DEG det kommer an på!

Og det er OSS det kommer an på! Åpne øynene og sinnet, spør “hvordan går det?”, si det som du mener det, og vent på svar…

Selv har jeg det bra, og får det faktisk enda bittelitt bedre av å skrive akkurat nå. Bare så du vet at akkurat nå trenger du ikke spørre meg om hvordan det går! 🙂 Og misforstå meg rett, det er alltid hyggelig om noen spør, men det er andre som trenger det mye mer enn meg! 🙂

Tar meg en kaffe jeg, god søndag! 

Ja, sorry altså, det skal dreie seg om Erna. I utgangspunktet skulle jeg la den ligge, og jeg skal IKKE kaste stein. Det kan den som aldri har gjort en tabbe gjøre. 

MEN; nå ser jeg at departementet har planer om å definere vekk Solberg sin tabbe og konkludere med at arrangementet ikke var et arrangement. Og at korttidsleide leiligheter eller hotellrom må kunne sammenlignes med privat hjem. 

Dette er i mitt hode problematisk av minst tre grunner

Det VAR mer enn ti personer. Det ER da virkelig ikke lov/anbefalt? Og sorry ass, anbefalt bør holde til at statsministeren(!) avstår.

Å si unnskyld er greit, med mindre man ikke mener det. Får man hjelp til å unngå konsekvenser av et departement(!), tar jeg vel ikke den unnskyldningen veldig alvorlig. Og de som ikke tar det på alvor vil bruke din tabbe til å gjøre egne tabber.

Til slutt det aller viktigste. Siden folk nå føler seg oppfordret til å gjøre egne tabber; Denne redefineringen passer svært dårlig rett før påske syns jeg. Skal vi slippe opp for hele nasjonen for at statsministeren skal slippe bot? Det er vel leiligheter i de aller fleste alpintdestinasjoner i hele Norge? Er det greit å være 13 og 14 der i hele påsken? ER det lurt da? Jeg vet ikke, og jeg skal ikke påberope meg ekspertise på feltet, men inntil i dag var jeg sikker på at under 10 er lov, over 10 er forbudt. Enkelt.

Siden jeg jobber som lærer har korona vært enkelt hele veien; omgås minst mulig folk. Alltid. Utenom jobben. Hvor mange ganger jeg i privat sammenheng det siste året har vært sammen med mer enn 10 voksne mennesker? 0.

Skjerpings til ALLE som ikke kan reglene. Jeg sier som jeg sier til elevene mine; at dere kan lese, tar jeg for gitt. Er du i tvil, spør en voksen. Vil du ikke spørre, ikke gjør det. Du vet jo egentlig svaret, siden du har behov for å spørre.

Og nei, jeg er ikke perfekt. 

Og sånn helt ærlig. Selvom dette blir å kaste stein. Jeg tror du juger, Erna. Du tok en kalkulert risiko. Ærlig talt. Visste ikke? Forstod ikke? Rotet? Neppe. Men da dreier det seg ikke om å gjøre feil. Det gjør jeg også. Så lar jeg være å juge om det etterpå. Og ja, jeg vet at det er enklere for meg. Jeg har ikke like mye rampelys. Men det visste du da? Eller? 

“I et øyeblikk av dårlig dømmekraft tok jeg en utrolig dum beslutning. Jeg trodde til og med det skulle gå greit, men det gjorde det selvsagt ikke. Jeg har bedt påtalemyndighetene skrive ut korrekt bot. Og lover å ikke prøve meg på noe slikt igjen! Jeg lover!”

Norsken kunne garantert vært bedre, og jeg er da heller ingen spinndoktor. Og jeg hadde ikke stemt på deg uansett, så det er ikke viktig. Ikke liker jeg at vi har havnet der at vi “må” bruke spinndoktorer heller. Det er ei heller viktig. 

Dette dreier seg fortsatt, i følge blant andre deg, om liv og helse. DET er viktig! Ikke bland politikk bort i så viktige spørsmål.

Vær ærlig! Som mor alltid har sagt; “Ærlighet varer lengst!” Ikke for enhver pris kanskje, og ikke alltid. Men her hadde nok rå og brutal ærlighet vært å foretrekke. Iallfall av hensyn til videre dugnad, som er det som betyr noe.

Jeg tar meg en kaffe jeg! 🙂 Alene. Hjemme. Og nyter det.

Dette sa Lenin, ifølge en eller annen historietime jeg hadde for mange år siden. Og det er et utsagn jeg skulle ønske ikke gjorde seg gjeldende i særlig stor grad lenger. Allikevel gjør det altså det. Og dette er andre gang jeg skriver overskriften, det første forsøket ligger som kladd enda. Åpenbart er det viktig for meg å si noe om dette, jeg vet tydeligvis bare ikke helt hvordan.

Hvorfor kan nok være fordi mitt første forsøk på en sivøk-oppgave dreide seg om tillit. Videre bruker jeg tillit som et virkemiddel i jobben min. Jeg stoler blindt på elevene mine. Og dette igjen dreier seg nok om relasjoner. Og da hvilke type relasjoner jeg selv er komfortabel med. Og vokser på. “Det der styrer du helt selv, Joakim, jeg vet at du får det til!” bygger meg vesentlig mye mer enn diverse rutiner som er til for å ha kontroll. På samme måte som “nå vart jeg rett og slett skikkelig skuffa, Joakim, jeg forventer mer av deg!” også bygger vesentlig mye mer enn om det lages regler jeg ikke kan bryte. Regler som lages fordi vi ikke tør eller orker å ta diskusjonen. Eller konfrontasjonen. Mens hvis vi tar kostnaden bare EN gang, vil vi se at belønningen overgår prisen.

Og så vanvittig mye mer vi lærer av relasjoner enn av regler og kontroll. “Hva er DET der slags tid å komme på???” var de første ordene jeg hørte i min første jobb. Ikke “morn” eller “velkommen”. Jeg skulle begynne 0600 og kom 6ish (et minutt eller to for seint). Og før du rekker tenke at den personen gjorde noe feil; jeg lærte vesentlig mye mer av dette enn om jeg skulle fått en anmerkning eller en halvtimes lønnstrekk. Kom presis resten av uka faktisk. Og i ganske mange år deretter, var det å være presis på jobb noe som var så viktig for meg at det til og med var varemerket mitt.

Hvorfor det? Jo, han SÅ meg! På samme måte som tilbakemeldinger i relasjoner i langt større grad enn regler og rutiner viser meg at vi er bra. Regler og rutiner blir for meg mer mistillit enn tillit. Og det bygger ikke, det bryter ned.

Og hva er så galt med å stole på noen da? Hva er det verste som kan skje? Jo, vi kan bli skuffa! Ahhh, men hva hvis vi tar tak i den skuffelsen der og da? Og møter relasjonen med samme grad av tillit etterpå? Vil vi ikke da bygge en sterkere og enda bedre relasjon? Iallfall med de du bryr deg om vil det fungere slik, tenker jeg.

Da vil vi jo ende opp med veldig mange relasjoner, og det gjør jo ingenting 🙂 Og om vi bygger samfunnet på tillit istedenfor regler og rutiner tenker jeg vi også får et varmere samfunn.

JEG tror iallfall på tillit som et viktig redskap både til å bygge relasjoner og også til å nå mål. Både egne mål og å nå mål igjennom andre. 

Tror jeg stopper DER jeg, da blir det enklere. Sier noe om hva jeg vil ha, uten å peke på hva jeg mener tilsier at det er for stor grad av kontroll. Ja til mer tillit funker vel det?

“Tillit er bra!” Joakim, 14.03.2021 (JA, noen har GARANTERT sagt dette før meg)

Tar meg en kaffe jeg, god søndag!

Joakim

Hæ? Har noen bursdag? Ja, DET er det jo også helt garantert noen som har. Men i dag er det altså covid 19 som stjeler overskriften. Eller kanskje første lockdown. 

Det er nemlig ett år siden vi stengte ned. Og da er det vel på sin plass å gratulere? De fleste av oss har overlevd! <3 Og om noen av de som leser har mistet noen, enten til covid eller i andre sammenhenger; jeg føler virkelig med dere alle!

Og resten av oss? Har vi lært oss å feire livet enda? Om ikke kan det se ut til at vi fortsatt har noen måneder på oss. Og hvorfor ikke fortsatt gjøre et forsøk på å lære av denne reisen, tenker jeg. De som opplevde 2. Verdenskrig lærte garantert noe. Blant annet å sette pris på en kopp kaffe. 

I samfunnsøkonomien i dag var temaet fattigdom, og vi skulle sammen se på hva fattigdom betyr. For meg betyr det kjedsomhet. Den dagen jeg sitter og ikke vil klare glede meg over noe som helst, vil jeg tenke at DA er jeg fattig. Og her jeg nå sitter med en 0,33 Ringnes, tenker jeg at yes. Jeg er i ferd med å lære. Den gleden det gir meg å sitte her og høre på Påsan gnage på et bein med musikk i bakgrunnen og en liten bolle chips. Jeg er faktisk usikker på om gleden over dette var like stor for et år siden. Nyvaska gulv til og med. Jada, morsomt, covid har lært meg å vaske gulv. Nei, ikke direkte, men faktisk; å gjøre det utenom til jul eller andre anledninger skjedde ikke nødvendigvis overdrevent hyppig. Men covid har gitt meg. Hva?

Tid. 

Eller jeg har tatt tiden tilbake, kan du si. Og lært enda mer om hva som virkelig betyr noe. At de små tingene er viktige. Til elevene i dag snudde jeg maslows behovspyramide på hodet. I Norge kan vi i grunn ta bortimot alt annet enn selvrealisering for gitt. Og hva skjer med det vi tar for gitt? Vi glemmer å sette pris på det! Unnskyld, nå skal jeg snakke kun for meg selv. JEG kan finne på å glemme å sette pris på.

Påsan er det vanskelig å ta for gitt da. Han gjør litt(!) ut av seg. Men har du noen rundt deg du kanskje har tatt litt for gitt? Har du sagt til noen i dag “jeg er glad i deg?”. Hvis ikke foreslår jeg at du benytter anledningen til å vise noen du er glad i at du bryr deg. Gjør det lille ekstra. Du HAR tid til det. Og det trengs kanskje ikke så mye. Derav så sen beskjed. Du rekker det! Gi noen en klem (til de av dere som har lov) og si “gratulerer med dagen!”. Hva om den andre ser forbauset ut? Ja klin til da, si “jeg er glad i deg!” Tviler på noe ille skjer. 

Nyt livet folkens, vi lever det en gang, og bør leve det til fulle!

Og; Gratulerer med dagen!

Tar meg en jeg 🙂

Joakim 

Prøve(!) meg på noe nytt i dag; fatte meg i korthet

Vinterferiens første del er avviklet på hytta med mor&far. Dro ned igjen i går for å jobbe litt i dag og i morgen. 

Og glemte å skrive i hytteboka.

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Kom opp søndag til strålende vær og tur på beina i skiløypa, for deretter å bli mattis Gud vet hvor mange ganger. Måtte gi opp til slutt. Ble allikevel belønnet med både deilig middag, ishavsrøye med agurksalat og poteter og rømme, og deilig dessert. Altså en deilig søndag. 

Mandagen var det innevær, men ble en tur på myra i truger. Der var skaren ikke så den bar Påsan og såre labber/blodete klør medførte tidlig retur. Da hadde sola tittet frem så en øl på taket ble en staselig avslutning ute. Før jeg enten ble idiot eller tapte i amerikaner med en kyllingmiddag laget av undertegnede i mellomtiden. 

Tirsdagen var det strålende sol, og mor mente vi måtte ut 🙂 Og hun fikk MÅ til å høres positivt ut. Ja, selvsagt MÅTTE vi ut, og når Påsan først får på seg sele og kjenner skiløype under potene går han all in. Så etter et par mil på ski var det godt med litt kaldt vann på taket i strålende sol. Og ja, det var VANN! 🙂 Dette da jeg etter en deilig spagettimiddag og nye tap i kortspill satte snutene nedover til bygda igjen.

Tusen takk for oss, mor og far og Sommerro 🙂

Fortsatt god vinterferie! (Anbefales å finne et hyttetak og lytte til snøen som smelter)

Jeg tar meg en kaffe og jobber litt før nye eventyrturer fra fredag til søndag 🙂