Hæ? Har du ikke trakta den sjøl a? Jovisst, på samme måte skjer det rett som det er at jeg sier takk for maten når jeg har laga den sjøl. Som mor alltid gjør.
Så, jeg ønsker altså å si at det er viktig å takke for kaffe og mat? Jepp, dypere blir det ikke. Eller? Ja, nå skal ikke jeg komme her og påstå at jeg er så forbanna dyp alltid, da. Det ville jeg blitt rimelig fort avslørt på. Og å skulle skrive har gått treigt siden årsskiftet. Ikke fordi jeg tenker mindre. Ei heller fordi jeg ikke har noe å skrive om. Kanskje mer fordi det har vært mye konkrete tanker, som ikke er like gøy å skrive om. Da må (nuvel) jeg jo til og med ha kilder 😛
Derfor venter jeg heller til jeg kan si noe om ting som betyr noe. Iallfall for meg. Og takknemlighet er noe som betyr noe. Særlig i disse dager tenker jeg at å evne å si takk er noe vi bør vite å sette pris på. Selv setter jeg også stor pris på mennesker som strør om seg med “takk”. Det er et ord som gir mye. I nære relasjoner varmer det. I hverdagen gir det følelsen av å omgi seg med siviliserte, veloppdragne og positive mennesker. Og i jobbsammenheng er det selvsagt mye enklere å hjelpe en kollega som sier takk. For ikke å snakke om hvordan en leder som gjør noe så enkelt som å si takk gir deg gleden av å føle deg sett. Skal forresten huske på å bli enda flinkere til å si takk til elevene mine. Takk for tipset!
Hva er da så dypt med dette? Overhodet ingenting, antar jeg. Det er også veldig enkelt. Si takk, og se hva som skjer.
I går var jeg på fjellet og måkte hyttetaket, og det var hva som fikk meg til å føle meg takknemlig. For det første har jeg altså en hytte å dra til. “Bruk den som om den var din egen” har mor og far sagt i åresvis. Og i de senere år har jeg iblant blitt flinkere til å ta dem på ordet. I det jeg da satte meg ned for en kaffepause i går, kjente jeg på hvor takknemlig jeg var. For blant annet noe så enkelt som at jeg klarte å sette meg ned og ha pause. Og i de øyeblikkene jeg klarer å gjøre livet akkurat så enkelt som det, herregud så deilig det da er å være menneske!
Klarer noe så enkelt som. Det må vel være en selvmotsigelse? Og i Norge er vi vel ikke i manko på selvmotsigelser. Om vi alle klarer å stoppe opp litt og se oss rundt klarer vi vel alle kanskje allikevel å tenke at vi er heldige. Iallfall ble det for meg i går enkelt å stoppe opp. Etter ca ti tonn med snø og en engelsk setter som bistod snømåkingen ved å bite konstant i høyre hjørne av skuffa MÅTTE jeg visst stoppe opp, forresten.
Hele dagen på hytta i går var å stoppe opp. Slippe tak i nyheter, covid, mutert covid, journalister som omtaler nedstengning som “dette er bare sorgen”, skjenkestoppsorg, polkødrama, avlyst påske og så videre og så videre og så videre og så videre
Selv med snø til opp i armhulene var jeg mindre nedgravd, eller kanskje nedsnødd, enn om jeg hadde lest alle avisartikler om situasjonen i Norge og verden i dag. Og det hjelper jo ikke å grave seg ned. Selv om blant annet journalister på det riksdekkende plan legger godt til rette for det.
Einar Øverenget er en filosof som advarte mot et for ensidig fokus på covid i Hamar Arbeiderblad for ikke mange dagene siden. Det leste jeg. Og jeg skal ikke bruke tid på å gjengi det han sa. Det er bare godt å ha særdeles kloke mennesker å støtte seg på når jeg sier at jeg nå lengter etter muligheten til å være takknemlig for at vi alle hjelper hverandre med å løfte oss ut av dette ensidige fokuset.
Å leve må vi fortsette med, vi som kan. Og en dag med stopp gav meg mulighet til å tenke på alt jeg kunne si takk for. Og det er ikke rent lite. Om jeg begynner med kaffekoppen tenker jeg at den er såpass oppnåelig at det er noe vi alle kan si takk for. Ja, men hva om jeg ikke liker kaffe? Hehe, ta et glass vann da. Eller noe du liker. Og altså hvis du ikke liker noe, vel da har du en jobb å gjøre. Begynn med å like noe. Og lik det gjerne så godt at du med ett føler for å si takk.
Vi nærmer oss en ny nasjonal nedstengning. Da gjelder det å finne noe å si takk for. Hvorfor? Vi skal videre. Alle skal videre. Unge, barn, enslige, unge samboere, småbarnsfamilier, eldre ektepar, alle skal videre. Uansett hvem vi er, er det krevende å bli stengt ned. Men det er mindre krevende enn å bli syk. Og i verste fall dø. Og på veien til et normalt samfunn igjen tenker jeg at det må være om å gjøre å lage en mest mulig farbar vei. La oss løfte sammen.
Å løfte kaffekoppen, vannglasset, soloen, tekoppen eller lignende kan være en start. La oss sammen si takk. Takk for at vi bor i Norge. Takk for kaffen.
Takk for kaffen!
Takk for at du er deg!