I dag har jeg bestått dagens første eksamen med glans. En ny pose kaffe måtte åpnes, og jeg klarte glede meg over hvor fantastisk deilig det lukter! Har du kjent det noen gang? Det hadde ikke jeg før Lars Erik, en kompis jeg delte leilighet med i Bergen, insisterte på å få åpne kaffeposen. “Jøss, har det klikka for deg eller?” kom det kjapt da, med ungdommelig ignoranse for hva det kunne dreie seg om. “HÆÆ har du ikke kjent hvor GODT det lukter??” Jo, HVER ENESTE gang siden har jeg kjent hvor godt kaffe lukter når jeg åpner posen. En minst like viktig eksamen som enhver karakter på vitnemålet fra NHH.
Ja det er jo lett for meg å si, som ikke bruker utdannelsen til noe. Kan sikkert noen finne på å tenke. Jeg er jo siviløkonom og jobber som lærer. I går sa jeg til elevene mine at jeg ville ikke byttet tilbake til bank for 5 millioner i året. Ikke en eneste trodde på meg. Ikke først. Og eksamen da ble ikke bestått. Jeg begrunnet det med hva jeg eventuelt måtte gå på akkord med for å jobbe i bank. Hvordan jeg skulle tjene de pengene. Eksamen var å begrunne det med hva som gjør at jeg ikke på vilkår ville byttet jobb.
Og det er at dagens jobb gir så ufattelig mye mer. Og selvfølgelig bruker jeg utdannelsen min. En siviløkonom er ikke utdannet for å tjene mest mulig penger. Ikke den heller. Mange godt utdannede er heldigvis ikke det.
Og dagens viktigste eksamen består jeg med glans. Nettopp fordi jeg har jobbet i bank. Om penger kan gjøre meg lykkelig? Nei på ingen måte. Lykkeligere? Ja, kanskje. Men ikke hvis det innebærer at jeg må si fra meg en jobb som gir meg ufattelig mye.
Hva er det som gir da, ved å være lærer? Siden jeg sier lærer og ikke lektor, kan jo det være en pekepinn på at det ikke er anledningen til å velte meg i fag og gjøre tidkrevende dypdykk i avanserte samfunnsøkonomiske modeller eller mengder med polynomdivisjon. Og det har du helt rett i. Noe av fagene er selvsagt gøy. Men modellene er ofte hundre år gamle og forutsetter seg så langt vekk fra virkeligheten at det kunne gitt mening selv å ha Donald Trump som president. Og polynomdivisjon. Vel, for å henge ut klovnen enda litt; du kan helt fint bli president i USA uten å kunne polynomdivisjon. Og også ganske mye i mellom kan vi få til uten begge deler. Og selvsagt liker jeg å kunne få fordype meg faglig. Jeg ER interessert i fagene mine.
Bare at å elske jobben, det er det elevene som er årsak til at jeg gjør. Og det glemte jeg litt å fortelle i går. Hvordan jeg kunne glemme det? Vel, jeg GLEMTE det jo ikke, men å si dette rett til dem er kanskje ikke alltid hensiktsmessig. De vet at jeg vil dem vel, det holder. Og så lenge elevene hver dag vet akkurat det, vil jeg kunne fortsette som lærer, tenker jeg. Og så lenge det å ville dem vel medfører at jeg ser at noen har det i det minste litt bedre etter å ha vært i klasserommet mitt, kommer jeg til å elske jobben.
Men vent, hva med læring da? Har de lært noe? Tja, hvem vet. Noe antagelig. I går lærte de kanskje at penger ikke er alt. Iallfall noen. Noen visste det fra før. For noen betyr penger alt. Vi er forskjellige. Samfunnsøkonomi er læren om fordeling av knappe ressurser på en best mulig måte. Denne setningen er det fullt mulig å bryte opp nok til å fylle et helt år med. Så joda, de lærer nok noe også. Det viktigste oppdraget er nå uansett å bidra til å gjøre ungdommen til gangs menneskje.
Hva har eksamen med dette å gjøre? Elever er redd eksamen. Fordi dette er noe ukjent. Som jeg er redd tannlegen. Hvorfor vet jeg ikke, da hadde jeg vel neppe vært redd? Eller? “Kjenner du han der eller?” sa fetteren min på hytta for sånn omtrent 30 år siden. Jeg kikka ut til jeg hadde sett så lenge ut i stappmørket at jeg skvatt. Han flirte godt. Aldri en natt har jeg vært SÅ mørkredd. Om jeg er mørkredd nå? Nei den eksamen bestod jeg da jeg kjøpte min første leilighet. Hvordan i all verden skal jeg klare å bo alene a? Tenkte jeg, som var mørkredd. Gikk over første natta det, gitt. Fordi jeg MÅTTE. Bestått. Herreguuuuud er DET noe å klappe seg på skuldra for a? Tja, hvorfor ikke?
Om mine elever alle går til eksamen uten å grue seg, klapper iallfall jeg meg selv på skuldra. Min måte å prøve å løse det på, er å ufarliggjøre. Som jeg prøver å ufarliggjøre småting jeg hver dag kunne valgt å se på som prøvelser.
Og om jeg nå mener at eksamen MÅ avholdes? Nope. Om jeg syns det er topp om den blir avlyst? Nope. Arija ett-eller-annet, hun finske dama, ville kategorisert meg som snill og lat. Ikke ung lenger dessverre, men lat læll. Og sagt at da får alle mine elever toppkarakter, mens jeg tar sommerferie omtrent 15 sekunder etter at Guri avlyser eksamen.
Ok, tro det den som vil. Jeg vet det er mange som tror det. Om dere tror korona ikke er en ekstra utfordring for vår faglige integritet, må dere tro om igjen. Og ja, fortsatt er jeg “snillere” under korona enn før. Hvorfor? Vel, det har kommet nye læreplaner som definerer vurdering annerledes enn før. Eller det er vel loven som gjør det da. Uansett, selvom mye i skolen er likt som i steinalderen, SKJER det endringer også her.
Og uavhengig av lover, læreplaner, opptakskrav etc MÅ det faktisk være lov å innse at korona påvirker andre enn oss selv. Og i enda større grad enn det påvirker oss voksne, påvirker det ungdommen. Så om eksamen avlyses er det på grunn av korona! Og på grunn av at noen som har et grunnlag for å mene noe om det mener at dette er det beste vi kan gjøre for ungdommene.
Tar meg en øl jeg! 🙂
Du? God helg a! 😀