Ahhhh, endelig mandag! Kan man si det altså, og faktisk mene det? Ikke vet jeg, kan du? Jeg kan! Hver eneste mandag? Neida, men ganske mange, og en hel del av de andre dagene i uka kan jeg ha gleden av å kjenne på at å gå på jobb det er noe jeg ser fram til.
Dette er også hva jeg formidler til “mine” ungdommer i de tilfeller de spør om råd i forbindelse med valg av utdanning. Eller kanskje streifer jeg innom temaet når jeg har anledning i det jeg underviser i samfunnsøkonomi. Jeg kaller meg jo lektor i tittelen på denne bloggen. Omtaler meg som lærer. Og er utdannet siviløkonom med tilleggsutdanning innenfor pedagogikk. Ja og så har jeg et grunnfag i tysk, da, som vår studieleder endelig har forstått at langt fra er ensbetydende med å kunne undervise i tysk. Og der er litt av grunnen til at jeg innleder som jeg gjør. I mine øyne er det ikke hva vi har studert eller lest som gjør oss til den vi er. Hvorfor i all verden skal en siviløkonom være lærer på en videregående skole? Jo, fordi jeg kan! Og fordi jeg elsker det! Jeg elsker å se hvor utrolig flotte ungdommer dere alle gir oss. Neida, jeg ser ikke alle ungdommene, men et utvalg på drøye 1000 hvor alle er flotte gir meg nok til å enkelt slenge ut av meg at jammen meg har vi flotte ungdommer i dette landet. Og før de rekker å forlate skolebenken prøver jeg å, med overbevisning, si til dem alle at uansett hva du skal gjøre videre i livet, om du blir professor, lege, tannlege(huff), lærer, hudpleier, frisør, sykepleier, kirurg eller whatever, så er du bra nok! Dere er alle bra nok! Alle setninger som begynner med “ungdommen i dag” fortsetter jeg med “er så uendelig bra nok” før noen rekker å si noe annet.
Selv de som lurer på om 2+2 er 4? Vel, nå har jeg ikke mange elever som lurer på akkurat det. Men jammen meg er det et forunderlig fag å undervise i. Matematikk. Faget halve Norge elsker å hate, og det er allment akseptert å ikke kunne. “Jeg kan ikke matte jeg!” Og unnskyld alle mattelærere som kan vesentlig mye mer matte enn meg. (Det er mange av dere). Hvordan jeg besvarer utsagnet? Hmmm jasså, gjør du ikke? Hvor mye er 2+2, da? “Dust DET kan jeg jo da!” Å ja, men det er altså ikke matte? Jeg skjønner jo poenget, det er vanskelig matte man ikke kan. Og en som aldri har løpt en meter kan heller ikke å løpe maraton. En som er sinnsykt flink til å løpe kan kanskje bli en maratonløper. Bare av å være flink? Neppe, men kanskje ved å elske å løpe. Hvem vet? Ikke jeg, hva er det som driver oss? Det aner jeg ofte ikke
Det som driver meg som mattelærer er å se elevene oppleve mestring. Det vi alle kan hjelpe både matteelever og ungdommer generelt med er å gi alle litt mer troen på at vi kan. Alle mine elever i matte får første time med meg en lekse. JA, jeg vet jeg har sagt dere ikke får lekser av meg, men denne ene skal dere få; neste time må alle si “jeg kan matte” og mene det når dere kommer inn døra. Den som ikke sier det får ikke lov til å komme inn. Og altså, jeg vet da selvsagt at det ikke er så enkelt. Dette er ikke trylleformelen. Det er en start.
ER 2+2=4 for eksempel? Matte er jo fasitfaget. Men 2+2=1+1+1+1 er jo også riktig? Og 2+2=3+1, 2+2=5-1, 2+2=8/2. Og så videre. Første mattetime med Teigen. Som stort sett begynner med at de aller fleste er enige i at ja, matte er vanskelig! Selv på en mandag, som elevene selvsagt elsker! Og etter denne introen er tonen, ja sånn matte ja, men det der er jo lett! Aha, men hvorfor hate matte da, hvis det er lett? Åh, dusten meg, det er jo vanskelig matte også da. Eller er det egentlig det? Ja selvsagt er det også vanskelig matte. Den matten “alle trenger” kan vi gjøre til noe som er mulig å mestre. Vi kan gjøre det vanskelig å åpne en dør også. Sier vi det ofte nok til oss selv at soveromsdøra er umulig å åpne, før vi står opp om mårran, dør vi på soverommet uten engang prøve åpne døra. Spissformulert selvsagt, men læll. Om det er mandag i tillegg, som kanskje ikke alle elsker, er vi langt på vei.
Men hva var det med disse mandagene igjen da? Som mine elever kan skrive under på, jeg er kongen av digresjoner. Slitsomt nok i klasserommet helt sikkert. Eller helt sikkert, jeg vet faktisk at det er det. Jeg spør elevene om det går bra, og alt er som regel helt greit. Helt greit er toppen av lykke på elev-skalaen for den som ikke vet det. Så selv om jeg har toppet skalaen følger jeg ofte opp med, “det er ikke for mye skravling altså?”. Jooooo, tjaaa, kanskje det blir litt mye når du sporer heeelt av. Men det er jo nyttig og da, mye dreier seg jo om fag! Hmm, hvor var jeg?
Jo; elske mandager. Elsker du mandager?? Jeg juger så det renner av meg hvis jeg skal si at jeg elsker mandager. Jeg gjør jo faktisk ikke det. Men en og annen søndag tar jeg meg selv i å småglede meg litt til mandag. Og tenker at da kan jeg jo prøve å si det ofte nok, at jeg elsker mandager. Kanskje blir det sant. Og grunnen til det er altså jobben da, undervise er gøy. Å oppleve mestring gjennom andre er gøy. Å møte ungdommer hver dag er fantastisk. Og å få snakke om fag man digger er også gøy. Om jeg digger matte? Nei, faktisk ikke. Og jeg lover dere, de som møter opp og ikke kan matte, de ramler av stolen omtrent hvis jeg sier det og får det til å høres sant ut.
Hva annet enn matte kan jeg undervise i. En hel del, deriblant tysk påstår da vitnemålet mitt. Jeg påstår noe annet. Utover matte underviser jeg i samfunnsøkonomi. Det er et fag jeg digger. Der finnes det ikke fasit. Og det faget kan faktisk gjøre både covid og Biden interessant. Og det kan gjøre det å elske mandager interessant også.
Som siviløkonom tror jeg min eneste mulighet for å elske mandager er å forbli lærer. Eller lektor da, om du vil, med tilleggsutdanning. Som full formell tittel er. Som i seg selv betyr like lite for meg som tittelen siviløkonom. Hverken den første eller andre tittelen definerer meg som menneske. Ikke som arbeidstaker engang. Og jeg ramlet ned på lærerhylla for drøyt 7 år siden. Da først fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg ble stor. Om jeg forventer at mine elever skal vite hva de vil videre i livet? Nå? Nei på ingen måte.
Men om en eller annen tidligere elev en dag kommer til meg og sier “jeg elsker mandager”, da har jeg kanskje bidratt positivt. Om du ikke elsker mandager, hvor lenge skal du gå og hate dem? Er det ingen annen mulighet? Jeg er helt sikker på at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det kan man få til det mest utrolige ved å tenke at det umulige er mulig. At 2+2 kan bli å elske mandag, selv for de som ikke kan matte.
Og hvor i all verden VIL jeg egentlig med dette innlegget? Det aner jeg nesten ikke selv engang. Og såvidt jeg har skjønt blogg-konseptet kan jo da dette passe meg utmerket. For her kan man vel drodle litt og så er det opp til hver enkelt å lese. Tanken var kanskje å streife litt innom hvem jeg og jobben min er da. Og si noe om hvorfor jeg digger den jobben og har som mål å elske mandager. Som sikkert vil kunne gjøre oss alle godt.
Så har du hengt med i svingene og lest til the happy end så er det bare å si
GLEDELIG MANDAG 🙂
Snakkes!
Joakim
