Ehh? Gjør jeg virkelig dét?
Neida, faktisk ikke. Men; vi så en film, “Jeg tror på julenissen”, i ene klassen min her om dagen. En av de mest klisjefylte filmene jeg kan huske å ha sett. Virkelig. Det var nesten ikke måte på. Og så er greia at den fikk meg til å tenke læll. Å overdrive er et velkjent virkemiddel, og dette funket denne gangen godt på meg.
For det filmen i mine øyne dreide seg om var å tro på noe større. Noe som må virke på ett eller annet magisk vis, fordi det er logisk. Og dette er hva min jul skal dreie seg om. Og egentlig alltid har dreid seg om. Ikke maten og pakkene og alt som kan kjøpes, snarere tvert imot alt som IKKE kan kjøpes. Litt fordi jeg alltid har ønsket det, mest fordi at denne filmen minnet meg om ord fra den klokeste damen jeg kjenner; vi MÅ jo håpe på noe større, noe som hjelper oss. Om jeg håper eller tror er egentlig semantikk; jeg tror!
Så er det den tiden på året, at mitt “julekort” skal skrives. Ofte oppsummerer man visst året i slike anledninger. Vet ikke helt om det har så mye for seg, 2022 har vært det siste “unormalåret” av bortimot 3 litt rare år.
I steden for å oppsummere, og i tillegg til å tro skal jeg heller ønske meg i dette innlegget. Eller drømme kanskje.
Drømme om at neste år som ikke er helt normalt blir et år hvor vi fokuserer på det som er bra. Og hvordan vi kan gjøre det som eventuelt ikke er så bra litt bedre. Hvordan vi sammen kan løfte, og hvordan fokus på det som nytter kan gjøre at velferd ikke bare er noe som måles i materiell velstand, men også i opplevelser, de små fantastiske øyeblikkene, venner, familie, de bittebittesmå tingene. Som en smultring fra ovnen nå. 
Det er ikke bare at den er kokt av min mor. Bestemor kokte smultringer. Den er varmet på ovnen. Det vekker minner. Om den er materiell? Ja visst, og den dagen jeg bare kaster den innpå uten å tenke meg om eller å nyte, da er det kun det materielle, da. Jeg tror jeg vil kunne ha muligheten til å oppleve denne smultringen hver jul. Minnet om bestemor vil aldri bli borte.
Og sammen med henne kommer minnene om hva som gjør MEG lykkelig. Jeg kommer meg UT med en gang, til jordbæråkeren hennes på Nes. Og til fjells langs elva sammen med broren min, mens de kom på besøk. Videre derfra til trøndelag sammen med faren min og igjen ut i elva. Hvor det ikke dreier seg om å få laks, men å nyte. Høre elven som bruser, vinden som suser, være i ett med naturen og bare være. Nesten så jeg hører elvebruset nå. Kjenner snøen på hytta gjør jeg også, bålgropen med bålpanna. Friheten og nærværet det gir å sette seg ned, å bare være.
Disse tankene satte smultringen i gang. Samtidig kjenner jeg lukta av bålkaffen og tenker at det kunne vært “bare” kaffen. Og om jeg om litt betaler 100kr, eller 200kr, for en kanne bålkaffe for at de som dyrker kaffen skal ha det litt bedre. Eller fordi at deler av kaffen hjelper de som trenger det i Norge. Vel, da må jeg ta min materielle velstand noe ned. Og om vi sammen klarer lage et system som fordeler de materielle godene bedre. Slik at iallfall jeg lærer meg å sette enda større pris på gleder jeg innimellom tar meg selv i å bare ta for gitt. Da tror jeg at jeg vil oppleve å, i enda større grad enn i dag, ha det bra.
Vi må nemlig sette det å hjelpe de som ikke har det like bra som oss i system. Kanskje må det defineres hva som er å ha det bra. Men å enes om å sørge for en fordeling som gjør at de som materielt sett faktisk IKKE har så de klarer seg får det litt bedre, det blir mitt ønske til julenissen i år. Det er langt frem, så pokker heller, kanskje skal jeg ønske meg nettopp dét hvert år?
Hjemme med syk hund blir det slik at jeg mer eller mindre tvinger alle mine kjære fadderbarn med på denne innsatsen nok en gang. I år som ett og annet år tidligere blir dere med på spleis til Røde Kors. Da får noen som trenger det enda mer enn oss også del i den eventyrlige rikdommen som finnes i vårt land. Så håper jeg at dere en dag tenker at det å vite at noen er glad i dere nok er en større gave enn mye annet. Takk til hver og en av dere for at dere er de fantastiske unge menneskene dere er, og takk til deres mor og far for at jeg får lov til å være fadderen deres! La 2023 bli året hvor jeg ser dere litt mer enn de siste årene, og la det også bli et år hvor dere får gleden av å utvikle dere enda mer og bli enda flottere enn dere allerede har rukket å bli.
Og til alle dere andre vil jeg bare si tusen takk for nok et år, drømmer om mange fine stunder med mange flere av dere i året som kommer. Ingen nevnt, ingen glemt; riktig god jul til dere alle sammen! ♥️
(Kanskje var ikke den smultringen så bittebitteliten?😊)
Joakim