Ja, si det du, hvorfor blogge? Og hvorfor dra på tur? Hvorfor gjøre noe i det hele tatt, egentlig? Jeg tenker at å gjøre det du virkelig vil, det er vel det som egentlig gir mening. Og må vi da alltid vite hvorfor?
Å dra på laksefiske for eksempel, hvorfor gjør jeg det? Jeg vet jo hvorfor jeg begynte med det. Og at min far lærte meg lidenskapen, eller iallfall åpnet døren for meg, kommer jeg jo til å være evig takknemlig for. Åpnet han bare døren? Det gjorde vel hele familien det, i det vi tråkket Åstas bredder i ung alder. Og så har laksefisket utmerket seg som noe helt spesielt da. Hvorfor er det alltid noen som spør seg. Og i forbindelse med laksefiske dreier det seg for mange selvsagt om fangsten. Hadde jeg for 15 år siden sagt at det ikke dreide seg om fangsten ville jo alle ledd seg halvt ihjel og sagt “du MÅ jo si det Teigen!” Og da vet dere jo hvorfor. Fordi fangsten rett som det kunne være uteble. Iallfall den som kunne vises frem. Og selvsagt, når du endelig kan løfte en svær fisk over hodet jublende fornøyd, er det et øyeblikk verdt å dele over sosiale medier det! Bare at de øyeblikkene som ikke kan fanges, som heller ikke alle kan forstå, de er grunnen til at jeg drar. Å sitte ved elvebredden og høre bruset av elva, se på været og bare være. Og kameratskapet. Det er for meg det aller viktigste.
Å være. Mindfullness er et moderne og fint ord. Innholdet i det har eksistert helt sikkert like lenge som oss mennesker. Og om det har blitt et populært ord er innholdet i det allikevel ikke av mindre betydning for meg. Å være. Det høres kanskje svulstig ut, men burde i mine øyne være alt annet enn akkurat det. Tar vi oss tid til det, klarer vi kanskje ta tilbake noe av det iallfall jeg savner mest. Ikke at jeg ikke savner bestemor i seg selv, det gjør jeg. Veldig. Og enda mer savner jeg stundene hos henne og bestefar da jeg var smågutt, spilte fotball med campingstoler som mål og spiste jordbær med hele ansiktet. Det var å være det. Og kanskje var det at jeg var så ung som gjorde at tiden sluttet å eksistere. Jeg velger å tro at det var fordi vi faktisk lot det skje. At mor og far og alle tilstede lot skuldrene synke og rett og slett bare var. Det skal jeg fortsette med. Og om jeg glemmer det, håper jeg noen kan minne meg på det.
Påsan minner meg på det. Derav påstanden om at jakt ikke dreier seg om bytte. Det er først og fremst derfor dressuren er fri og hagla relativt ubenyttet. For meg dreier jakt seg om å være. Og det er altså enklest ute, tenker jeg. Uten nett også? Tja, der begynner også jeg å nærme meg grensen. Rart å innrømme. I ungdommen hadde jeg kun ETT krav til bakeriet hvor jeg jobbet om sommeren, jeg skulle ha ei uke fri FØR jeg begynte. Det var ei uke på fjellet i telt. Alene, gjerne, uten telefon og mulighet for å kontakte noen. Det var deilig i Børgefjell med min bror i fjor sommer også. Men det tok en dag eller to å riste av seg følelsen av å være uten nett. Og i sommer flytta jeg på teltet i Ringebufjellet for å få dekning 😀 Og dermed senket roen seg. Litt småparadoksalt, må innrømme det. Allikevel er man jo ute. Og selv alene i teltet med kun Påsan som selskap, var det ikke mobilen som stod i fokus. Det var en bok, en øl, suset fra elva og naturen. SÅ deilig. SÅ ukomplisert. Og tid jeg får enda mer tilbake som lærer med heeeeele sommeren til disposisjon.
Men hvorfor BLOGGE da?? Tja si det. Jeg snakker jo litt om elevene og hvordan mestringsfølelse og trivsel får dem til å vokse. Når noen foreslår at jeg må skrive bok, etter å ha lest noen innlegg, er det klart mestringsfølelsen er stor. Og at jeg trives med å skrive, det visste jeg før jeg begynte. Bare at på fb er det likes som trigger i blant, ja utallige kolleger, elever, venner og kjente kan bekrefte at jeg er 14 år i hodet rett som det er. Og som lærer tenker jeg at det er sunt å kjenne på den følelsen, å bli trigga av likes altså. For noen ungdommer lever på nett, rett og slett, og det er viktig for mange voksne å forstå. Likes kan bety ALT, det er viktig å forstå. For alle foreldre. Viktig for oss lærere også selvsagt. Er det derfor jeg blogger da? Neia. Og hvorfor linke på fb hvis jeg ikke bryr meg om likes? Vel hvorfor skrive om ingen leser? Må jo bli som å stå i klasserommet og snakke uten at noen lytter. Eller enda mye verre, høre noen snakke uten å lytte. Et lite øyeblikk i dag tenkte jeg at bloggingen gjør meg til en bedre lærer. Helt til det kom en replikk fra en elev om at jeg skriver så langt og vanskelig på Teams. HÆ? Nei! Det gjør jeg da ikke! Jovisst skjer det at jeg gjør det! Vel, jeg lytter fortsatt da. Og opplever selv at jeg blir mer tilstede. Så får jeg prøve å få med meg om elevene også opplever det slik. At jeg er mer tilstede altså. Ikke at jeg fortsetter å skrive langt og mye. Jeg tror bloggingen blir mitt forsøk på å være i en hverdag hvor vi alle er litt isolert. Og et forsøk på å si noe om hva jeg gjør for å nyte hverdagen. Om det hjelper EN ekstra til å ha en bedre dag, er det jo verdt det. Særlig når det er en blogg man helt enkelt kan la være å lese. Siden jeg skriver uavhengig av likes.
Hvorfor? Svarte jeg på det da? Nei, MÅ det alltid være en grunn da. Selvsagt må det ikke det. Men jeg gjør det jo. Så en eller annen grunn er det. Ja, jeg trives med det sa jeg vel. Og javisst gjør jeg det. Det er gøy å skrive. Det gjør godt å skrive. Det er gøy å være også, kanskje enda morsommere fordi jeg skriver. Og livet smiler jaggu meg litt ekstra tilogmed. Selv om onsdagen sluttet med at jeg fant nok en kul på Påsan. Og jeg enda ikke er ferdig med å tørke overmadrass etter tirsdagens famøse episode. Om det alltid har vært slik at det er et alternativ å ta det med et smil? Selvsagt ikke. Jeg har grått mine tapre tårer jeg, og hatt både en og to skikkelige drittdager. Kanskje er det derfor jeg deler da, fordi jeg kjenner på at å vokse er ålreit. At livet er noe bra. At å leve er en prosess. Vi kan aldri slutte å lære, og om jeg har lært noe som kan lære deg å ha det litt ekstra bra. Vel da er jo kunnskap noe av det eneste vi kan dele som vokser når vi deler det.
Det dere lærer mest om i dette innlegget er kanskje at selv et rotete innlegg uten en altfor rød tråd tar slutt en gang. Og at livet kan smile selv i koronatider om man kaster seg på og gjør noe man syns er gøy. Livet er tross alt det eneste vi har, og det er for fint til ikke å leve det fullt ut. På vår måte. Lever du ditt slik du trives med det, syns jeg du skal gi deg selv en ordentlig real klapp på skuldra og være fornøyd. Det tok meg 44 år å innse at det først og fremst var jeg selv som nå og da sa jeg ikke var bra nok. Og bare sånn i tilfelle det hjelper akkurat DEG å høre andre si det så vit følgende;
Du er bra nok!
Nok en gang tid for kaffe! Nyt torsdagen folkens!
Og ja, dere hører nok fra meg i morgen også 😛
Joakim
