Hmmm, hva pokker skal jeg gjøre neste uke, a, når alle ukedager er brukt opp i denne ukens overskrifter? Vel, det får vi ta neste uke.
Ble det en trivelig tirsdag, da tro? Klart når jeg kommer hjem til firbeint som har fått soverommet til disp og tisset ut både begge dyner, alt sengetøy og overmadrass, vel, da KAN man jo finne på å tenke ord jeg skal prøve å ikke gjengi på trykk. Til og med si eller ja faktisk rope noen ord kunne etter innfallsmetoden fort skje da. Siden han altså går med krage på for å ikke bite løs sting i et operasjons arr begrenset vel reaksjonen seg til “puh”. Samt å stadfeste at da får jeg vasket både dyner og trekk til overmadrass. Og om jeg først skal være oppriktig har vel ikke dette trekket vært medskyldig i å slite ut vaskemaskinen. Så altså aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Og når det kommer til Påsan da, så kan jeg trygt skrive under på at om det høres ut som alt alltid går på skinner i livet. Så har iallfall han vært den som får meg lengst unna skinnegangen og også komfortsonen. En ting er de siste to ukene hvor jeg har vært dyrepleier. Enkelte som har fått gleden av å observere oss vet jo utmerket godt at når det gjelder for eksempel det han er skapt til, jakt, kommer eieren til kort. Og altså jaktdressur, eller dressur generelt; “Du VET at han gir deg fingeren nå Teigen”, smeller det fra instruktøren rett før hun flirer så a griner. Altså, bare fordi han har pissa 18 ganger de siste 19 minuttene betyr ikke det at jeg MÅ vite at han ikke trenger å tisse en gang til. Og at hu flirte enda verre når han da faktisk satte seg til å drite, vel, jeg gråt meg nok ikke i søvn bare EI uke for å si det på den måten!
Så jakt, da. Hva med det? Vel, vi er myyyye ute da, og digger det! Fugl? Vi begge vet hva det er, Påsan og enkelte medjegere er bare veeeeldig i tvil om jeg har forstått at hagla ikke er noe man putter i sekken for litt ekstra vekt på turen. “Han har pokker meg til og med en sånn Vorn-sekk, hvor det tar to sekunder å løse ut hagla! Herregud, om sekken hadde LADA hagla og SKUTT for n, ville vi allikevel ALDRI fått skutt så mye som en SPURV!” hilsen Påsan, smått oppgitt engelsk setter. Eller det er vel også et smått sarkastisk “ja å du a, skulle liksom itte vurdere å skyte engong ama!?!?!????” i det medjeger hadde latt Påsan høre sitt første og eneste hagleskudd. Han skjøt bom han og da, men jeg følte slett ikke at en kjapp replikk var det beste der og da. Sparka vel heller litt i myra og mumla litt i barten.
Men altså. Betyr da dette at livet suger, jakt er noe dritt og at det skulle vært jævlig deilig om fillebikkja til enhver tid hadde gjort nøyaktig som jeg ønsket? Om målet hadde vært høyest antall fugl, selvsagt. Målet for meg er å være ute. Å være. Og angående dressur så ER det jo en liten mulighet for at neste setter er hakket mer lydig. Kanskje. Det har unektelig sin sjarm med en småfritt dressert en også. Naboene lurte nok alvorlig på meg en av de første gangene han gikk løs ute her. Jeg lurte på hva pokker han dreiv med. Det så ut som han hadde tenkt til å pisse, men hadde satt seg i hockey. Og før jeg rekker helt få det med meg sitter han altså og pisser seg selv oppover magen. Og altså, HAN lurte også på hva som skjedde. Og hva gjør vi da? Ser etter selvsagt. Og? Ja altså da sitter Påsan i hockey og pisser seg selv på nesa. Ansiktet hans da han rister på hodet er umulig å beskrive. Jeg LÅ på bakken og flirte så jeg grein. Og joa, det er sikkert gøy med hakket mer dressert også, blir garantert historier da og.
Ellers a? Vel noe av det som er hardest å innrømme må vel være at Trump faktisk selvsagt HAR vært spennende i samfunnsøkonomisk perspektiv. Såpass spennende at jeg allikevel er glad det er over. Og om Påsan er uforutsigbar, blir det barnemat i forhold. Jeg har altså ingen planer om å skryte av Trump i dag heller.
Om oppriktige onsdag blir den hittil korteste beretningen sier det intet om min holdning til oppriktighet. Det er noe av det viktigste som finnes, og om man ikke direkte rosemaler hver dag går det an å ha det oppriktig bra læll. Hvilket jeg har, og ønsker å bidra til at flest mulig av oss har. Det skal ofte ikke mer enn en kaffekopp til som en av mine elever sa i dag. I det vi drøftet om BNP/innbygger virkelig kan måle lykke. Hvilket det ikke kan, og han har helt rett. Noen ganger kan en kopp kaffe være lykke nok 🙂
Ta deg en kaffe, så høres vi plutselig!
Joakim