lektorteigen litt om mye, eller kanskje mye om litt

Ja, det MÅTTE jo bli det ja? Trivelige tirsdag? Javisst måtte det bli det! I dag skal jeg jo faktisk rent fysisk på jobb! Og om mandagen var magisk, med hjemmekontor og kun en time undervisning, må selvsagt tirsdagen bli trivelig på skolen med 5 timer undervisning fordelt på tre klasser / grupper. Ja og forresten. Den timen i går, den begynte 1010, jeg logga på 1055. Enda ble det ikke noe banning. Fra min side iallfall, mulig kollega iallfall rista litt på huet av meg. “Pokker ikke rart HAN digger mandag” 😛

Og hvorfor alt dette positive da? ER alt virkelig så bra, og er jeg virkelig så gjennomført positiv. Selvsagt ikke, hadde noen bedt meg lese en blogg der alle fire første innlegg skulle dreid seg om hvor fantastisk absolutt alt er hadde jeg sikkert spydd! Jeg hadde jo faktisk virkelig ikke det. Det koster lite å ta livet med et smil. Iallfall koster det meg mer å ikke skulle være blid. Klart en og annen dag fra h”#=$ete har jeg som alle andre. Stå opp 0728 med sjuk hund som krever en halvtimes oppmerksomhet før jeg kan dra, og jeg må dra 0800 for å rekke jobb, er ikke en optimal start på dagen. Dette var torsdag, heldigvis ikke trivelige tirsdag, og den blir slettes ikke bedre når det er slik at en av mine ellers så snille elever sitter i timen min og drister seg til å skulle spise en WRAP(!). “Si meg, sitter du her i klasserommet mitt og spiser noe som gjør meg SULTEN??? SER det ut som jeg har spist frokost i dag??” smeller det da, før jeg fortsetter til klassen “og hva skjer a, når Teigen blir sulten?”. Jadaaaa, da blir Teigen SUR. Det har de hørt før, men denne gangen trodde de faktisk på det, wrappen landet vesentlig mye fortere ned i sekken igjen enn den hadde blitt forsøkt smuglet opp. De begynner snart å tro på at jeg kan de aller fleste triksa på bakerste rad.

Og hva har så dette med trivsel å gjøre? Jo, trivsel er et av fundamentene i min undervisning fullstendig uavhengig av fag og gruppe. At man jobber best når man trives tenker jeg at er en regel som kan gjelde de aller fleste. Og nei, det er ikke lov å spise i klasserommet, men om man forhindrer det med et glimt i øyet, funker det kanskje bedre å bli korrigert. Særlig siden de vet at om de faktisk er kritisk sultne, ja en ungdom kan faktisk være kritisk sulten, da får de lov til å spise en brødskive. En brødskive hvis de spør om lov, det er regelen. Vår regel. Elevene setter reglene før året begynner. Her hadde noen elever hatt meg før, så da jeg kom inn igjen etter at de hadde skrevet regler på tavla var første regel “ikke spis noe som gjør Teigen sur”. De hadde altså hoppet over sulten, og de viser at de ser humoren i det. Nei, ikke alle elever syns jeg er morsom. Og dessverre; alle elever trives ikke utmerket godt i mine timer heller. Men når regel 2 er “spør Teigen om lov før du gjør noe” vet jeg iallfall at majoriteten i denne gruppen trives og har det helt greit morsomt i timene. Da klarer kanskje elevene gjøre det trivelig for hverandre. 

Å lære hverandre betydningen av trivsel tenker jeg at er viktig enten vi er liten eller stor. Som trener for et jenter 12 lag også, er det eneste fokuset mitt at det skal være gøy. “Ja, men det er jo gøyest hvis vi vinner, Teigen!” Joa, men de har slutta å mase nå, de VET at jeg faktisk mener at jeg driter (ja så stygt språk på trening medfører kakestraff etter at jeg glemte meg første gang) i om vi vinner eller om vi taper med 40 mål. Så lenge vi gjør det vi har blitt enige om, og gjør det som et lag. Lyset gikk nok opp for dem for alvor da de var på turnering uten meg. En voksen var morsom og sendte situasjonsrapport; “Jentene har spilt kjempebra, og gjort alt vi på forhånd ble enige om!” Ikke ETT ord om noen resultater, og de ventet rimelig garantert på spørsmål om resultater i retur. Nøyaktig hva jeg skrev husker jeg ikke, men antagelig noe sånn som “supert, hils alle gratulerer med flott innsats!” Når vi er landslaget og spiller vm, kan vi sette fokus på resultat sa jeg til dem. “Hæææ, mener du at vi kan bli SÅ gode??” Ja selvsagt mener jeg det, sier jeg. 

Om det å ha trua på kan være skadelig? Njæ det har jeg lite tro på. Iallfall vokser elever eller ungdommer, når du viser at du virkelig helt faktisk og oppriktig har trua. Det samme med disse håndballjentene. Det samme med meg også forresten, det er noen der ute som viser meg veldig at de har trua på meg. Og som jeg vokser på det!

Nå skal jeg ta meg sjøl i nakken og ha generelt mer trua på alt og alle. Minus Trump, da. Sorry ufint å henge ut enkeltpersoner her, men i 4 år har selv ikke samfunnsøkonomi klart å gjøre Trump altfor spennende. Rett og slett deilig at det er over. Utover ham og enkelte andre selvsagte i samme kategori tenker jeg at om vi alle har enda litt mer trua på hverandre. Vel da kan vi skrive så positive blogger vi bare vil, uten at noen spyr. 

Akkurat nå har jeg trua på en trivelig tirsdag! 🙂

Kos dekk folkens, vi prates!

Joakim 

Ahhhh, endelig mandag! Kan man si det altså, og faktisk mene det? Ikke vet jeg, kan du? Jeg kan! Hver eneste mandag? Neida, men ganske mange, og en hel del av de andre dagene i uka kan jeg ha gleden av å kjenne på at å gå på jobb det er noe jeg ser fram til.

Dette er også hva jeg formidler til “mine” ungdommer i de tilfeller de spør om råd i forbindelse med valg av utdanning. Eller kanskje streifer jeg innom temaet når jeg har anledning i det jeg underviser i samfunnsøkonomi. Jeg kaller meg jo lektor i tittelen på denne bloggen. Omtaler meg som lærer. Og er utdannet siviløkonom med tilleggsutdanning innenfor pedagogikk. Ja og så har jeg et grunnfag i tysk, da, som vår studieleder endelig har forstått at langt fra er ensbetydende med å kunne undervise i tysk. Og der er litt av grunnen til at jeg innleder som jeg gjør. I mine øyne er det ikke hva vi har studert eller lest som gjør oss til den vi er. Hvorfor i all verden skal en siviløkonom være lærer på en videregående skole? Jo, fordi jeg kan! Og fordi jeg elsker det! Jeg elsker å se hvor utrolig flotte ungdommer dere alle gir oss. Neida, jeg ser ikke alle ungdommene, men et utvalg på drøye 1000 hvor alle er flotte gir meg nok til å enkelt slenge ut av meg at jammen meg har vi flotte ungdommer i dette landet. Og før de rekker å forlate skolebenken prøver jeg å, med overbevisning, si til dem alle at uansett hva du skal gjøre videre i livet, om du blir professor, lege, tannlege(huff), lærer, hudpleier, frisør, sykepleier, kirurg eller whatever, så er du bra nok! Dere er alle bra nok! Alle setninger som begynner med “ungdommen i dag” fortsetter jeg med “er så uendelig bra nok” før noen rekker å si noe annet.

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Selv de som lurer på om 2+2 er 4? Vel, nå har jeg ikke mange elever som lurer på akkurat det. Men jammen meg er det et forunderlig fag å undervise i. Matematikk. Faget halve Norge elsker å hate, og det er allment akseptert å ikke kunne. “Jeg kan ikke matte jeg!” Og unnskyld alle mattelærere som kan vesentlig mye mer matte enn meg. (Det er mange av dere). Hvordan jeg besvarer utsagnet? Hmmm jasså, gjør du ikke? Hvor mye er 2+2, da? “Dust DET kan jeg jo da!” Å ja, men det er altså ikke matte? Jeg skjønner jo poenget, det er vanskelig matte man ikke kan. Og en som aldri har løpt en meter kan heller ikke å løpe maraton. En som er sinnsykt flink til å løpe kan kanskje bli en maratonløper. Bare av å være flink? Neppe, men kanskje ved å elske å løpe. Hvem vet? Ikke jeg, hva er det som driver oss? Det aner jeg ofte ikke

Det som driver meg som mattelærer er å se elevene oppleve mestring. Det vi alle kan hjelpe både matteelever og ungdommer generelt med er å gi alle litt mer troen på at vi kan. Alle mine elever i matte får første time med meg en lekse. JA, jeg vet jeg har sagt dere ikke får lekser av meg, men denne ene skal dere få; neste time må alle si “jeg kan matte” og mene det når dere kommer inn døra. Den som ikke sier det får ikke lov til å komme inn. Og altså, jeg vet da selvsagt at det ikke er så enkelt. Dette er ikke trylleformelen. Det er en start.

ER 2+2=4 for eksempel? Matte er jo fasitfaget. Men 2+2=1+1+1+1 er jo også riktig? Og 2+2=3+1, 2+2=5-1, 2+2=8/2. Og så videre. Første mattetime med Teigen. Som stort sett begynner med at de aller fleste er enige i at ja, matte er vanskelig! Selv på en mandag, som elevene selvsagt elsker! Og etter denne introen er tonen, ja sånn matte ja, men det der er jo lett! Aha, men hvorfor hate matte da, hvis det er lett? Åh, dusten meg, det er jo vanskelig matte også da. Eller er det egentlig det? Ja selvsagt er det også vanskelig matte. Den matten “alle trenger” kan vi gjøre til noe som er mulig å mestre. Vi kan gjøre det vanskelig å åpne en dør også. Sier vi det ofte nok til oss selv at soveromsdøra er umulig å åpne, før vi står opp om mårran, dør vi på soverommet uten engang prøve åpne døra. Spissformulert selvsagt, men læll. Om det er mandag i tillegg, som kanskje ikke alle elsker, er vi langt på vei.

Men hva var det med disse mandagene igjen da? Som mine elever kan skrive under på, jeg er kongen av digresjoner. Slitsomt nok i klasserommet helt sikkert. Eller helt sikkert, jeg vet faktisk at det er det. Jeg spør elevene om det går bra, og alt er som regel helt greit. Helt greit er toppen av lykke på elev-skalaen for den som ikke vet det. Så selv om jeg har toppet skalaen følger jeg ofte opp med, “det er ikke for mye skravling altså?”. Jooooo, tjaaa, kanskje det blir litt mye når du sporer heeelt av. Men det er jo nyttig og da, mye dreier seg jo om fag! Hmm, hvor var jeg?

Jo; elske mandager. Elsker du mandager?? Jeg juger så det renner av meg hvis jeg skal si at jeg elsker mandager. Jeg gjør jo faktisk ikke det. Men en og annen søndag tar jeg meg selv i å småglede meg litt til mandag. Og tenker at da kan jeg jo prøve å si det ofte nok, at jeg elsker mandager. Kanskje blir det sant. Og grunnen til det er altså jobben da, undervise er gøy. Å oppleve mestring gjennom andre er gøy. Å møte ungdommer hver dag er fantastisk. Og å få snakke om fag man digger er også gøy. Om jeg digger matte? Nei, faktisk ikke. Og jeg lover dere, de som møter opp og ikke kan matte, de ramler av stolen omtrent hvis jeg sier det og får det til å høres sant ut. 

Hva annet enn matte kan jeg undervise i. En hel del, deriblant tysk påstår da vitnemålet mitt. Jeg påstår noe annet. Utover matte underviser jeg i samfunnsøkonomi. Det er et fag jeg digger. Der finnes det ikke fasit. Og det faget kan faktisk gjøre både covid og Biden interessant. Og det kan gjøre det å elske mandager interessant også. 

Som siviløkonom tror jeg min eneste mulighet for å elske mandager er å forbli lærer. Eller lektor da, om du vil, med tilleggsutdanning. Som full formell tittel er. Som i seg selv betyr like lite for meg som tittelen siviløkonom. Hverken den første eller andre tittelen definerer meg som menneske. Ikke som arbeidstaker engang. Og jeg ramlet ned på lærerhylla for drøyt 7 år siden. Da først fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg ble stor. Om jeg forventer at mine elever skal vite hva de vil videre i livet? Nå? Nei på ingen måte.

Men om en eller annen tidligere elev en dag kommer til meg og sier “jeg elsker mandager”, da har jeg kanskje bidratt positivt. Om du ikke elsker mandager, hvor lenge skal du gå og hate dem? Er det ingen annen mulighet? Jeg er helt sikker på at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det kan man få til det mest utrolige ved å tenke at det umulige er mulig. At 2+2 kan bli å elske mandag, selv for de som ikke kan matte.  

Og hvor i all verden VIL jeg egentlig med dette innlegget? Det aner jeg nesten ikke selv engang. Og såvidt jeg har skjønt blogg-konseptet kan jo da dette passe meg utmerket. For her kan man vel drodle litt og så er det opp til hver enkelt å lese. Tanken var kanskje å streife litt innom hvem jeg og jobben min er da. Og si noe om hvorfor jeg digger den jobben og har som mål å elske mandager. Som sikkert vil kunne gjøre oss alle godt. 

Så har du hengt med i svingene og lest til the happy end så er det bare å si

GLEDELIG MANDAG 🙂

Snakkes! 

Joakim

Hmmm, er dét mulig da, å måtte være hjemme og samtidig ha det bra? Nei, kan noen sikkert fort finne på å si. Så tenker jeg at vi har vel i grunn ikke noe særlig valg. I Belgia har de i følge Aftenposten et valg; “Bli behandlet av en syk lege, eller dø.”

Da ble det med ett enkelt å ha det bra hjemme. Eller er det mulig å si at det er enkelt å ha det bra? Kan vi som bor i Norge for eksempel ha det bra for at “det BØR vi jammen meg ha vi som bor i verdens rikeste land!”. Vel, rikdom på det personlige plan er det kanskje en eller annen slags universell enighet om at ikke nødvendigvis henger sammen med lykke eller å ha det bra. Så hvorfor skal vi nordmenn da automatisk være lykkelige fordi vi er verdens rikeste land? Vel akkurat nå kunne vi jo knytte det til r-faktoren. Mer gidder ikke jeg si om covid, altså mener jeg vel neppe at dette alene kan gjøre oss lykkelige. 

Å være lykkelig innebærer at man må ha det bra. Og å ha det bra er slettes ikke like lett alltid. Hvem bestemmer om du har det bra? “Åhhhhh, herreguuuuuud” tenkte jeg med korslagte armer og beina i kryss første gang en klok mann spurte meg om dette. Og svarte like klokt at “det er jo selvsagt(!) sjefen!!” Mannen var ikke bare klok, han var også svært tålmodig og tilogmed staere enn meg. Og for deg som nå vet hva som selvsagt kommer, supert, da kan du og jeg vite at vi kan virkelig ha det bra. Men si det høyt for deg selv en gang! Jeg visste nemlig hva han var ute etter, han skulle høre meg si “det er jeg som bestemmer om jeg har det bra”. Og siden han ikke gav seg da, så endte jeg faktisk opp med å si det. Beina var ikke i kryss lenger og jeg tror armene løste seg opp allerede i det jeg sa det.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det er du som bestemmer om du har det bra. Og nei, det er ikke så enkelt. Jeg hadde det jo ikke bra, det var derfor jeg endelig fikk anledning til å snakke med noen. Og nå i disse dager har jeg full forståelse for at det er enkelt å ha det ikke bra. Jeg er heldig og har kommet enda videre og klart å spørre meg selv hva det er å ha det bra. Må det være hele dagen, må det være hver dag, hvor ofte må du ha det bra for at vi kan si ja, jeg har det bra? Nå har jeg fyrt på peisen, Påsan ligger innunder med snuta og jeg kan høre han kose seg. Og jeg har en kaffekopp for hånden. OG det er søndag. Kan det være nok til å ha det bra? Akkurat nå, ja! 🙂 

Om jeg snakker om dette fordi jeg tenker at DU ikke er flink nok til å ha det bra? På ingen måte! Påsan ligger foran ovnen. Han er en engelsk setter. Han skulle vært på jakt. Jeg skulle gått tur med hagla på skuldra mens Påsan tror jeg også er på jakt. Det er 2 grader ute. Anorakken henger i gangen. Kaffen er på termosen som hører hjemme i jakt sekken. Og jeg kunne fort gå i fella og fokusere på at jeg skulle ha vært et annet sted. Istedenfor å være her. Nå er jeg her, drikker kaffe som helles fra termosen. Og har det bra. Og å skrive om det hjelper meg til å ha det enda bedre. For å skrive er litt gøy. Og om det kan hjelpe deg til å ha det bittelitt bedre, får jo jeg det enda bedre.

Og sånn som et lite PS til slutt vil jeg si at det å skulle bestemme for seg selv om man har det bra eller ei, det er jo da prisgitt oss voksne. Har du unge som deler tak med deg er det i mine øyne vi som må være med på å sørge for at alle unge har det bra. En del av jobben er selvsagt også å lære de unge at det er opp til dem å ha det bra. Så er det bare sånn at inntil de står på egne bein har vi voksne et ansvar for at mange nok av de grunnleggende behovene er på plass til at de faktisk har anledning til å ta ansvar for egen lykke.

Du, det tror jeg var alt jeg hadde på hjertet i dag. 

Ha det bra 🙂

Joakim

I mitt innlegg på fb i går henviste jeg til Påsan, hunden min, som min beste venn. Og det var to tanker bak. Den ene var å henvise til dette innegget, den andre å utdype litt om min oppfatning av hvorfor hunden er menneskets beste venn. Eller iallfall hvorfor Påsan er min beste venn.

Så, hvorfor er han min beste venn? Det er jo ikke slik at vi har dype reflekterte samtaler, han lager aldri(!) middag til meg, og kun en eneste gang har han kjøpt adventskalender til meg. Og alle gaver han har kjøpt har uten unntak vært med en baktanke. Hagle, jaktdress, gps, allroad, fjellski etc. Jada, dyre og veldig fine gaver alt sammen, men dere ser tegninga sant? Alt dreier seg om å komme seg ut på jakt. Og kos, det er også på hans premisser. Selvom det gjør veldig godt da. Og han skjønner bedre enn de fleste når det er påkrevd. OG hver dag når jeg kommer hjem er det 100% ekte gjensynsglede 🙂 Hver eneste dag.

Hvordan kan dette ha med å være bestevenn å gjøre da? Jo, hver eneste dag før jeg drar på jobb, det har jeg gjort hver dag siden jeg kjøpte ham, sier jeg “ha det, glad i deg!” Og den gjensynsgleden han viser hver eneste gang jeg kommer tilbake, om den tenker jeg at det må være definisjonen på ekte og ubetinget kjærlghet.

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Så tenker jeg at dyr er våre beste venner fordi de kan lære oss å være like rause med hverandre som dyr er med oss. Tenk om vi alle sier “glad i deg” en gang ekstra til et menneske vi bryr oss om!? Ville ikke det gjøre verden til et enda bedre sted å være, tror du? Jeg tror iallfall det! Så altså, jeg er glad i deg!

Ha en fortsatt fortreffelig helg!

Joakim