JEG, javisst! Jeg er mann, sønn, bror, søskenbarn, lærer, nabo, håndballtrener, innebandyspiller, om enn en smådvask litt lat en, fluefisker, jeger(?), hundeeier og mye mer, blant annet full av tanker innimellom. Og jeg tenker, altså ER jeg. (Dette siste var det Descartes som opprinnelig sa.)
Heldig er jeg også. Tankene mine er av typen jeg kan dele, ikke av den leie typen som spinner og holder meg våken eller gjør hverdagen vanskelig. Og for de som har tanker av den typen. Du og alle andre ER noe. Hvorfor i all verden skal vi med nedlatende tone stille det spørsmålet når noen har fått til noe. Samme hva.
Kilde: VG Nett 25.11.20
Før jeg rakk å skrive dette innlegget fikk jeg opp beskjed i feeden min, om at Maradona er død. :'( Han ikke bare trodde, men visste at han ER noe. Selv død vil han for evig og alltid forbli en av de beste fotballspillerne gjennom tidene. Fordi han prøvde seg med litt håndball i et bestemt avgjørende øyeblikk riktignok en omdiskutert en. Også av en hel haug andre grunner. Kanskje uansett grunner mest av alt fordi han “tror han ER noe”. Å være fornøyd når man lykkes skal visst forbindes med noe negativt.
Påsan har lært meg en hel del der. For når han virkelig får til noe MÅ jeg være fornøyd med det. Hvis ikke blir det med den ene gangen. Da får jeg fingeren neste gang han oppfordres til å prøve, og tro meg det har vært lang vei til læring. Han har gitt meg fingeren maaaange ganger. Og da snakker vi altså typen veeeldig lang langfinger.
Og det er nettopp hva jeg tenker vi gjør til hverandre også, om vi ikke kan unne hverandre suksess. SÅ, du tror du er noe? Det er i mine øyne en verbal langfinger som ingen fortjener å få.
Møter du en som har fått til noe han eller hun er skikkelig fornøyd med å ha fått til; gi en klapp på skuldra heller. Og se hva som skjer!
Om jeg aldri har gitt fra meg en verbal langfinger? Jovisst, leser du godt mellom linjene her vil du kanskje se at dette budskapet er minst like mye en påminnelse til meg selv som noen formanende pekefinger til noen som helst.
Jeg bare tenker at hvis alle som leser dette blir med meg på å juble sammen med alle som får til noe, blir dagen enda litt bedre for oss alle.
Herregud for en klisje? Tenker du det? Vel, deg om det da. Jeg tenker at kanskje var svaret jeg stilte klassen min nærmere enn jeg trodde. Jeg spurte hvorfor er ikke Norge verdens lykkeligste land?
Vel, å være glad, det gjør godt. Og om jeg kan være glad ved å gjøre andre glade er det en vidunderlig deilig bonus. Og jeg har vel ikke tenkt å si så mye om andres lykke i dag. Annet enn at for min del tror jeg at jeg har funnet veien til lykke. Se han der med den oransje vesten. Ser han GLAD ut? Det er mulig å få et inntrykk av været også. Det fikk jeg ikke helt med meg før jeg så bildene i går. For herregud så glad Påsan var. Og herregud så glad det gjorde meg. Å være ute i går, kjenne på å leve, og å se på hans uinnskrenkede fullendte lykke – herregud så godt. Sjøl de siste tjue minuttene på vei oppover med konstant klynking, piping, pesing og småbjeffing gjorde ubeskrivelig godt.
Og ja, Påsan er en hund. Ikke vanskelig å gjøre glad. Og om noen er vanskelig å gjøre glad, hva da? Vel, vi velger i stor grad selv hvem vi omgås 😉 Et lite blunkesmilefjes der, for vi må huske på at ikke riktig alle har samme mulighet til å velge.
Når jeg velger, tenker jeg at å omgi meg med flest mulig av de som kan sette pris på de små tingene. Dét er deilig. Å nyte bare å være ute for eksempel. Og vite at ja, dette setter vi akkurat like stor pris på. Å legge den siste vedpinnen på bålet og kjenne at ja, det er godt å være nå. Eller å bare tenne et kubbelys i en vinduskarm. Og oppleve at den eller de du deler det med også blir glad.
Og hvorfor skrive om dette NÅ? Vel, det var min bror som fikk åpnet øynene mine litt. I Børgefjell. For første gang på flere år hadde jeg for det første ikke dekning på tlf. Og jeg var fysisk sliten på en måte jeg ikke kan huske å ha vært. Altså jeg vet jeg har vært det, men ikke voksen nok til at det skulle gi meg noe. Først var det to dager inne i fjellet hvor vi gjorde tilnærmet ingenting. JEG orket rett og slett ikke. Helt tom. Tredje dagen kjente jeg på å finne roen og ta tilbake noe jeg nok har mistet litt. Uten helt å vite det. Det ble tilnærmet en hel dag med fluefiske. Tørrflue. Etter ørret. Fikk fisk omtrent hvert kast. Bare småpinner. Av alle ting møtte vi folk den dagen. Som kunne fortelle at lenger inn var det større fisk. Og vi beveget oss ikke en meter lenger inn. Det er ikke fisken jeg fisker for. Det er den usigelig deilige roen.
Og å være glad. Vel ingen har noen gang sett meg glad for en slurk PepsiMax! Bortsett fra min bror da vi kom ned igjen. ALDRI har jeg vært så glad for noe å drikke. Og om å gjøre andre glad, i dette tilfellet var det jo min bror som gjorde meg glad da, ved å åpne eller å gjenåpne et univers for meg.
Og NÅ er jo hele verden Børgefjell for oss alle. La oss da benytte tiden til å hjelpe hverandre med å gjøre andre glad. Akkurat nå skal det jo så enda mye mindre til. Og kanskje kan vi da benytte anledningen til å ta tilbake noen av verdiene som drukner litt i all velstanden vår.
Å bære inn egen ved gjør meg glad
Den første gangen jeg virkelig husker å ha gjort andre glad var jeg rundt 8 år. Kom hjem fra skolen, og det lå et lass med ved i oppkjørselen til farmor. Det eneste jeg tenkte på for hver trillebår med ved jeg kjørte inn i skålen, var hvor glad mor og far skulle bli. Og nesten like godt som gleden i ansiktene dems husker jeg tieren jeg fikk. Altså det var minst TUSEN kroner det den gangen! Eller iallfall 100(!!!) dundersalt på Cigaro!
Og det var faktisk ikke dundersaltene som gjør at jeg husker dette læll. Det var gleden til mor og far. Og det å gjøre det i seg selv, gjorde meg jo også glad, hvis ikke kunne det nok ikke gledet like godt. På samme måte som å tenne et lys faktisk kan gjøre meg glad. Hvorfor ellers skal jeg gjøre det? Pokker, å drikke en kopp kaffe gjør meg glad. Om akkurat den kaffen gleder også en annen gjør den meg selvsagt ekstra glad 🙂
Vet DU om noen du kan gjøre glad? Eller ser du noen du kan gjøre glad? Prøv da, jeg er bombesikker på at du også vil bli glad!
Så skal jeg huske på, veldig enkelt, å si “det var veldig god kaffe” og mene det!
Kjenner du også noen som løper bortover stuegulvet så parkettflisene skvetter når den første snøen har kommet? Vi snakker fortsatt om Påsan ja, jeg har ikke fått meg samboer! 😛
Hmmmm, hva skal VI i dag a??? 😀
Når du våkner 05:45 av deg selv på en lørdag, da vet du at det er noe du gleder deg veldig til! 🙂 Påsan vet veldig godt hva et oransje halsbånd betyr, og når det da er snø ute i tillegg er det nok ikke mange mennesker jeg kjenner som evner å overgå hans ekstase. Finner du lignende lidenskap hos et menneske anbefaler jeg deg å stoppe opp litt, kikke på ham eller henne og tenke at det kanskje kan være hen som er skapt for deg! Men sjekk negler først da, sånn med tanke på parketten!
Den første snøen, er det mulig å være 44 år (shit ja, jeg er visst blitt SÅ gammal) og bare ELSKE det når den første snøen kommer? Med mindre den kommer 6 oktober og vinterhjula ligger trygt på dekkhotell hos Møller; JA! Om jeg ikke legger om sjøl? Vanskelig det, når hjulene ligger lagret hos Møller. Og joda, jeg klarer det. Når jeg tenker meg om er det visst latskap. Det begynte med en TT som hadde 20 tommere det ikke var plass til i bilen på vei fra forhandler. Ikke var det plass til de i boden heller? Unnskyldninger sier du?
Yes! Det er virkelig unnskyldninger, som den første snøen og antagelse om våte filler på fjellet på størrelse med bikkja sjøl fort kunne blitt en unnskyldning for å “nyte” lørdagen i dag hjemme. Nyte i gåsetegn ja, selvsagt. De siste fire-fem lørdagene har vist Påsan og meg at selv en litt småruskete dag på fjellet er stoooor nytelse fremfor å sitte hjemme. Og herregud så godt vi har av slike påminnelser i blant. Eller egentlig burde jeg snakke for meg sjøl da, JEG har godt av det. Lykke og å glede seg over de små tingene kommer ikke av seg sjøl.
Skulle jeg snakke bare for meg sjøl? Om du trodde det har du ikke lest mange av mine innlegg. “Hva ER det egentlig du prøver å undervise om nå Teigen? Er dette om de oppgavene der? Og hva i all verden har den modellen der med dette å gjøre?” Yep, DA kjenner du at du har nådd frem. Og når du tenker istedenfor å gå rett i motangrep og svare “dere må da vel skjønne det!!(!!!!)”, får du deg en relativt kraftig vekker når du kjenner at du ikke vet svaret på spørsmålene selv engang. Men jeg tror de hadde det morsomt da.
“Hvorfor skal man på liv og død ha det morsomt hele tiden a?” spurte en tidligere kollega meg. Tja, hele tiden er det kanskje ikke. I går var det siste økt fredag. Hvorfor ikke ha det litt morsomt? Det jeg skulle prøve å si noe vettugt om var covid og hvorfor Norge ikke er verdens lykkeligste land. Med et manus jeg forkastet etter 20 sekunder. Det hadde helt sikkert ikke vært noen bragd å holde et foredrag om det. Bare at jeg ønsket ungdommenes svar på det. Jeg hadde lest en del svar på forhånd, og ønsket at noen skulle kaste seg på. Mange skriver bra både om hvorfor den vestlige delen av verden først får vaksine mot covid. Og om hvorfor Norge ikke er verdens lykkeligste land. 17 og 18-åringer skriver engasjerende, lidenskapelig og bra om dette!
Hvorfor Norge ikke er verdens lykkeligste land altså. Det skriver de bra om. Å få seg en vekker var det jeg skulle snakke om i går. Covid kan være en vekker. Og jeg klarte ikke ordentlig sette ord på hvorfor jeg tenker at covid i Norge ikke blir noen vekker. Eller kanskje turte jeg rett og slett ikke? For det kommer jo en bølge i økonomien vår på ett eller annet tidspunkt. Men jeg tenker at oljepengebruken er på et nivå som kanskje best kan forklares i bilder. I det Påsan ikke kan jakte, hadde jeg lånt meg en annen hund, lagt Påsan i buret og dratt på jakt med den andre bikkja. Da hadde jeg neppe dratt på fjellet i dag bare for å gå en tur, slippe bikkje og ta bilder. Jeg hadde jo ikke fått noen vekker. Jakta hadde forøvrig også vært bare dritt om jeg kom hjem uten fugl. Og jeg kan være tilbøyelig til å mene det altså, at slik vi bruker oljepenger, hadde jeg lånt meg ei anna bikkje. Istedenfor å være lykkelig med Påsan uten fugl.
Det snakkes om Sveriges feilslåtte strategi rett som det er. Og ja det fremstår som en feilslått strategi. Et aktivt valg. Og for ungdommene og oss voksne også er det lett å tenke som alle andre “herregud for noen tullinger!”. Men har Sverige det samme valget som oss da? De kan hente penger fra Volvo-fondet? Noen av elevene prøvde seg på om det var en mulighet. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke Sverige har noe Volvo-fond. Og de er veldig mange flere folk enn oss. Og har en helt annen næringsstruktur. Skulle jeg satt det på spissen kunne jeg sagt at de HAR en næringsstruktur. Vi har olje og gass. Siden jeg aldri setter noe på spissen sier jeg selvsagt ikke det. Sverige har tilgang på vaksine da. De er medlem i EU. Det er ikke vi. Vi har ikke tilgang på vaksine. Jo, Sverige handler inn til oss også. Fordi vi er så rause som nasjon vet de jo at vi ville gjort nøyaktig det samme om situasjonen var motsatt. NOT
Her er ett av svarene om lykke jeg likte best. Hva om vi forbyr mobbing og rasisme og blir litt mer rause og tillitsfulle med hverandre? DET tenker ungdommene at kan gjøre Norge til en mer lykkelig nasjon. Og at vi kan bli flinkere til å ta vare på hverandre! Herregud er det rart jeg er stolt av ungdommen?!! For noen flotte unge mennesker vi har i landet vårt. Altså, jeg er utrolig privilegert som har den jobben jeg har, det er utgangspunktet mitt for å være lykkelig. Om vi alle blir flinkere til å ta vare på hverandre kanskje vi får både lykke og en næringsstruktur.
At elevene kanskje ikke lærte mye i går kan jeg tenke meg er fasiten. Mitt innlegg var omtrent like ryddig som dette. Må det alltid være ryddig da? Vel, det kan nok sies at noen ganger hjelper det å være noe mer ryddig enn meg. Kan være enig i det selv og. Det er ikke alltid enkelt å skjønne hva jeg sier. Pokker, jeg skjønner det jo ikke alltid selv en gang.
Akkurat nå var hovedbudskapet på vegne av Påsan og meg at #liveterbestute og at noe så enkelt som snø kan skape lykke! Med litt attåt da.
Noen mener å løpe er lykke
Nyt kaffen, nyt lørdagen, nyt livet i det minste litt!
VG og enkelte politikere ser ut til å mene såpass godt om folk flest at de tror vårt fokus er om det blir jul eller ei. Og jul ser det ikke ut til å kunne bli om den ikke er nøyaktig prikk lik julen 2019. Eller gjerne også et hakk “bedre”.
Neida, kanskje blir det ikke vanlig jul i år. Men jeg tenker at nordmenn flest kanskje ikke er riktig så navlebeskuende at hvor bra julen blir må dreie seg om antall gjester eller antall pakker. Norge og nordmenn må vel sies å ha fått en gave. Og den har vi jo faktisk dels fått fra våre politikere og fagfolk. Samt Ola og Kari Nordmann sin evne til å etterleve diverse covid-restriksjoner. DET klarer vi også i julen. Gaven vi alt har fått er nemlig et helsevesen som ikke kneler, og et antall døde som er bedre enn i stort sett alle andre land i hele verden. Vi trenger ikke skue lenger enn til Sverige før vi kan se at den største bekymringen kanskje ikke bør være om julen blir vanlig eller ei.
Nå sier jeg altså ikke at alle er der at det er hvorvidt en jul blir vanlig eller ei som er nordmenn flest sitt fokus. Jeg sier bare at kanskje både politikere og aviser skal tenke at folk flest vet bedre enn som så. Og mitt ønske er at vi alle nå benytter anledningen til å ta julen tilbake. La det være en rolig og fredelig høytid for familien uten at handelsstanden og produsenter av varer og tjenester nødvendigvis er de som hardest påvirker julens innhold.
Og så tenker jeg at før vi tenker på den uvanlige julen vi får kan vi ha med oss i bakhodet at det faktisk også i Norge er noen som har “uvanlig jul” hvert år. Ikke alle kan påvirke hvordan det bærer avgårde heller. På skolen er jeg vant til at vi forherliger denne tiden for alt og alle. Og ja, jeg elsker julen, og er enig i at den skal markeres. Aller helst som en fredelig høytid for nære og kjære. Men MÅ vi gjøre det til enhver tid over alt hele tiden? Klarer vi å ikke bare se utenfor landegrensene men også ut forbi vår egen private sfære. Å ikke glede seg til jul ser nemlig ut til å være noe av det aller vanskeligste å snakke om for en god del unge. Kanskje ikke så rart. Allikevel ikke mindre trist. Ser du en som ikke gleder seg til jul? Som du tror du kan nå frem til? Rekk ut ei hånd da, og finn ut om det er noe du kan gjøre for at han eller hun eller de også får en så ålreit jul som mulig.
Jeg håper vi som nasjon nå viser at vi kan tenke litt på de som kanskje ikke har det riktig like bra som oss. Noe av det koseligste med julen, iallfall før julekvelden, syns jeg er å dra rundt til fadderbarn med gaver. Siden jeg jobber som lærer har jeg innsett at å drive å farte rundt i år, med de muligheter det innebærer, står jeg over. Og nå har jeg jo akkurat sagt at det ikke er gaver jula dreier seg om i mine øyne. Men i en ellers travel hverdag er det hyggelig å treffes i denne sammenheng. Allikevel tenker jeg at de skal få en gave, på deling denne gang alle sammen. På dagsrevyen i dag fortelles det nemlig om at den vestlige delen av verden er i ferd med å få den største gaven i manns minne; en vaksine. Den vestlige verden.
Fattige land stiller som vanlig bakerst i køen. Kirkens nødhjelp er med på å finansiere vaksine også til fattige land. Julegaven til mine fadderbarn blir en gave til kirkens nødhjelp. Gaven til foreldrene blir å formidle hva gaven innebærer. Så vet jeg at de alle allerede er flotte forbilder hva gjelder å nyte julen og det viktigste med den.
Og dere; det er ikke jul riiiiiktig enda. Men la oss sammen gjøre den til noe å glede seg til for så mange som overhodet mulig! 🙂
Whaaat? Tenkte jeg, har vi endelig blitt enige om å sende et godt kvalifisert team bestående av leger og sykepleiere for å hjelpe til i for eksempel Belgia? Og så har det kirurgiske utstyret blitt igjen i Norge ved et uhell?
Det kunne helt sikkert iallfall en som står utenfor Norge trodd og tenkt. Men NEI, vi snakker altså om landslaget i fotball som på død og liv (for en gangs skyld kan jo fotballen faktisk helt bokstavelig talt dreie seg om liv og død) MÅ reise til ett eller annet land for å spille en eller annen fotballkamp. Og dramaet? De drar med bare EN keeper!!!!!! (Her skulle jeg gjerne også hatt en emoji, men apple har ikke lansert den enda.) Hvorfor de drar med bare en keeper? Den andres test var inkonklusiv. Skal vi se, om den er positiv, og de andre har hatt nærkontakt. Hva skjer da, jo da får vi altså en skandale av samme dimensjoner som da de for noen dager siden ikke fikk lov til å dra med landslaget.
Og hva skandalen er? Vel blant annet har jo Guldvog i følge Alf Inge Haaland ikke begrep om smittevern. Skal vi se. Eller først, det kan være VG har feilsitert Alfie, og det er også mulig jeg husker litt feil. Men læll. Norge må vel omtrent kunne påberope seg å være verdensmester i smittevern. Og sorry til Haaland (den eldre) og alle gutta han spilte sammen med; hverken da eller nå kan vel Norge påberope seg å være i verdenstoppen i fotball.
Aller størst skandale er det visst hvordan dette skader NFF og Norge sitt omdømme overfor UEFA. Ja, UEFA BØR vite en hel del om omdømme. De er vel heller ikke i verdenstoppen hva omdømme angår. Med unntak av i fotballverden da. Både FIFA og UEFA står vel omdømmemessig for omlag de samme verdiene.
At jeg ikke har vært overbegeistret for norsk landslagsfotball de senere årene er ikke en vel bevart hemmelighet blant mine venner. Men når jeg sier at dette er flaut, har det overhodet ingenting med at jeg ikke har sansen for det i utgangspunktet å gjøre. Jeg syns bare det er totalt usmakelig å sette en så ubetydelig kamp så høyt.
At jeg er en håndballmann har heller ingenting med saken å gjøre når jeg sier til de som på vegne av NFF og fotballen omtaler dette som en skandale; se på Thorir og håndballjentene! De ER faktisk i verdenstoppen, og tar et avlyst EM(!!) på norsk jord med fatning. Riktignok er det fortsatt håp om et EM i Danmark, men jeg tror de vil ta en avlysning der også med relativt stor fatning. Både Thorir, Camilla Herrem og Nora Mørk virket iallfall svært så fattet i intervjuer i forbindelse med avlysningen. Og altså, de har i mine øyne en reell mulighet til å vinne(!!) EM. For fotballen sin del har jeg forstått det som at det dreier seg om en mulig god seeding til en senere EM-kvalifisering!(!)?!??
Arrester meg gjerne på det siste den som vil. Det dreier seg for min del om at; Idrett ER viktig. Og du verden så deilig det er å kunne kose seg med litt idrett på TV i blant. Men akkurat nå blir jeg småkvalm av å høre ordene skandale og drama benyttes om såkalte begivenheter som dette. Jeg håper og tror at de aller fleste er enige om at akkurat NÅ er det faktisk noe som er viktigere enn idrett!
Og nei, jeg orker heller ikke bli tuta ørene fulle av Covid19! Men heller det enn å høre sutring om ting jeg syns blir ubetydelige når land rundt oss opplever at tusenvis av mennesker dør!
Neida, jeg snakker ikke om jula eller julekvelden! Sjøl om Påsan og jeg, vi fikk julekvelden i dag; Han er FRISKMELDT! 🙂 🙂 🙂
Så glad blir vi faktisk da.
Ser du ingen Påsan sier du? Ikke jeg heller 😛
Jakta er slutt men til helga blir det nå uansett en tur til fjells, så vi kan få noen slike øyeblikk som dette. Han har ligget inne lenge nok nå. Som dere veit mener den firbeinte hovedpersonen at om jeg har med hagle eller ikke uansett ikke utgjør noen forskjell.
Jeg skriver faktisk bra, så hadde ment å hvile på laurbærene. Eller vent, jeg skrev ikke i det hele tatt Lørdag. Lørdagsaktivitet ble å koke svineknoke, langt fra spiker, og oppi vannet er det laurbærblad. Dette samt et sleivspark til en høyt verdsatt kollega var utgangspunktet for dagens innledning. Og så tenker jeg at det på en søndag er passe upassende å banne litt i kjerka?
Så vanvittig tilfreds med egen skriving at en dag uten å skrive i går er å hvile på laurbærene skal jeg på ingen måte være. Men jeg skal notere meg at den dagen jeg faktisk mener det sjøl også, at jeg er så god at en bok må vurderes, da skal jeg si det høyt. Jeg er god til å skrive. Skal jeg si da. Fornøyd nå også, jeg har det gøy fortsatt. Og det burde vi bli flinkere til å unne alle; å være gode og å ha det gøy.
Men skal vi se, skal jeg koke suppe på en spiker eller banne i kjerka da? Jeg hadde ment å banne litt altså, på en søndag(!). Kjenner jeg savner emojis litt, den som skulle vært her er jo en sånn som prøver å se liiivredd ut. Hva jeg skal banne om? Tja, jeg sa jo noe om å måtte henvise til kilder her en dag. Hvis vi har lyst til å si noe lurt og bli tatt på alvor må vi sitere en som har vært enda lurere enn oss. Som har tyngde.
Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Om det var ordrett det som ble sagt husker jeg ikke. Og jeg kunne sagt det var flaut å ikke huske hvem som skrev det. Men litt av det jeg skal frem til her blir hvorfor skal vi på død og liv huske hvem som har sagt hva? Og det er mest ungdommene mine jeg tenker på. Uretten har rammet meg også: Første sivøkoppgaven jeg prøvde meg på var ikke verdt dritt under skoa engang, fordi “feil” forfatter hadde skrevet den kilden vi baserte oss mest på. Da så. Makan til arroganse. Den jeg endte opp med å skrive, skrev jeg for arbeidsgiver. Og veilederen min skrev “spennende, mer!” “Interessant, utdyp!” på en hel haug med steder. Hvor? Der JEG mente noe. “Du har ordentlig jobb nå, vettu!” sa sjefen da jeg var overrasket over responsen fra veilederen. Grunnen til at jeg ble overrasket var at jeg hadde jo jobbet i en hel haaaaug med år i bakerier. Men alle tidligere forsøk på å knytte teorier til erfaring derfra ble avfeid. Av folk som for eksempel holdt en forelesning om organisasjonsteori og lirte av seg “det sier seg selv at folk i dårlig humør gjør en dårlig jobb”. Tonefallet var såpass flatt og utsagnet såpass lite engasjert at i dag hadde jeg sikkert ropt ut fra bakerste rad; “Er du SUR ell???”
Den gangen, som ung student som faktisk måtte innse at erfaringen ikke var særlig mye verdt, noterte jeg meg bare hvor mange medstudenter som skreiv så blekket skvatt. Jeg tenkte bare på han vi måtte få litt sånn smågrinete hvis han kom blid som ei sol på jobb. Vi visste alle at skal han være så blid i hele natt, blir vi aaaaldriiii ferdige. Og jada, jeg forstår at utsagnet til professoren er basert på statistikk. Statistikk basert på utsagn fra mennesker får jeg si noe om senere. Eller jeg kan jo fort nevne prognoser i det amerikanske valget. Noen sier det er statistikken i seg selv som er feil. Jeg sier det er det faktum at man snakker med mennesker. Bradley-effekten lærte jeg om under årets valg. Jeg husker ikke hva slags valg det var, men det var en hvit og en afroamerikansk kandidat. 80% (omlag, husker ikke tallene nøyaktig heller) skulle angivelig stemme på sistnevnte. Hallo, jeg vet jo nesten ikke hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive kandidaten. Altså den hvite vant med svæææært god margin. Ingen hadde visst lyst til å gi et svar på forhånd som skulle antyde at man kunne være rasist. På samme måte som jeg hvis noen hadde spurt meg om jeg ville stemme på Trump hadde ropt “aaaldri i livet!”. Noen amerikanere ropte det også, og stemte på ham læll. Naturlig nok. Amerikansk økonomi ser for eksempel bedre ut.
Hvor var det jeg skulle? Jo, jeg husket ikke alt i forbindelse med Bradley-effekten. Og hadde ikke kilde på det. Og skriver om det allikevel. I Norge har vi nå kommet med fagfornyelsen i skolen. Vi skal ha dybdelæring og det er fordi vi trenger kreative ungdommer. Og fortsatt vil jeg skrive med rød penn, ja jeg retter med rød penn, det synes godt, det er lurt, “kilde”. Og jada, jeg skjønner at vi må ha kilder på noe. Men nei “jeg må ikke skjønne at det må jo være tuftet på teori”. Hvordan skal vi da få skapt noe nytt? Jeg mener HELT nytt! I min undervisning skal jeg heretter begynne å se etter gode ideer. NYE. Dybdelæring kan jo ikke være ment å skulle lese MER. I samfunnsøkonomi ser det foreløpig slik ut, men heldigvis har klokere hoder enn mitt ment mye om dette. Får tro det hjelper. (Her hadde Tom Nordlie sagt “tro det kan du gjøra i kjerka!” Og ja, Tom Nordlie husker jeg.) Det sier jeg forresten til elevene mine også, hvis de tror noe. De svarer jo ALLTID rett, jeg jobber iallfall intenst med å gi alle den følelsen, så hvorfor så ofte tilføye tror?
Vi kan ikke hvile på laurbærene har jeg sagt. Og det sier jeg til ungdommene. Så den dagen en elev skriver “vi må avslutte oljefondet” skal min fremovermelding bli; Spennende, skriv mer!! Nei vi kan jo ikke avslutte oljefondet! Vi må jo ha økonomisk vekst! Dette kunne jeg funnet kilder på. Men jeg gidder ikke. Det er så opplest og vedtatt at den økonomiske utviklingen i hele den vestlige verden MÅ fortsette, at å google så mye som en eneste kilde gidder jeg ikke. Jeg bare sier at denne utviklingen, den kan ikke fortsette. Og akkurat nå nøyer jeg meg med å bare slenge ut det. Og så skal jeg gi høy måloppnåelse til alle elever som tenker litt utafor boksen. Med beskjed om at de må tenke inni boksen til eksamen. Og så minne dem på at “du, det der utsagnet om å ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, husk KILDE på det a!!” Eller? Til eksamen så!
Og nei jeg vet ikke hvem som skrev det. Er jeg dum da? Tja, det kan jo noen få lov til å mene. Skjer at jeg syns det selv i blant også. Bare ikke akkurat av den grunn!
I dag feks har jeg usedvanlig vondt i hodet. Og jeg vet med 200% sikkerhet at det ikke er Covid! Poker er nå en ting, det var sammen med gutta på messenger, så det var GØY. Men antall øl og andre enheter til (sorry muttern jeg vet det), herregud noo så dumt! (Det har IALLFALL noen sagt før meg!)
Og du, om dette var litt å koke suppe på spiker håper jeg det allikevel gav deg noe å lese!
Det du gjør, gjør det fullt og helt, ikke stykkevis og delt!
Hvem som opprinnelig har skrevet det aner jeg ikke, og jo jeg har Google! Men det er ofte ikke viktig for meg hvem som først sa noe eller å skulle referere til kilder. Ja jeg vet, jeg er lærer, jeg MÅ være opptatt av det. En sensor til en muntlig eksamen i samfunnsøkonomi holdt faktisk på å bokstavelig talt ramle av stolen. Han ba en av mine elever si litt om Adam Smith. Ganske mange anser ham for å være grunnleggeren av faget. Eller ALLE gjør vel det, men om man leser første bind i Wealth of nations, oversatt til norsk iallfall, er det mulig å danne seg et inntrykk av at han ikke alltid først og fremst hadde skapelsen av samfunnsøkonomi som fag lengst frem i pannebrasken. Dette kunne jeg tenkt meg å fortelle sensoren litt om, men jeg tok meg i det. Isteden sa jeg til ham at “du det er nok ikke sikkert kandidaten vet så mye om Adam Smith, muligens ikke engang hvem han var. For jeg har ikke nevnt ham med ett eneste ord i undervisningen min, og ikke er jeg alltid overdrevent opptatt av at vi skal bruke boka.” En lang og vanskelig setning også muntlig, med et drøyt budskap, så jeg lot ham puste litt før jeg tilføyde; “Spør kandidaten om teorien om fullkommen konkurranse du, så vil du få gode svar.” Hvorpå sensor gjorde det, men vi måtte også ha oss en prat i pausa. Den gjengir jeg ikke på trykk. Alle elevene fikk de karakterene de skulle ha og det ble en lykkelig dag.
Jeg snakker fortsatt ikke om hvem Adam Smith var. Hvorfor ikke!? Nei si det. Jeg er dessverre litt allergisk mot at det viktigste så sykt ofte skal være hvem som har sagt noe. I mine øyne er det svært mye viktigere hva det betyr. Skal jeg huske hvem som sa det må jeg pugge. Når jeg pugger lærer jeg ingenting. Til min muntlige eksamen i pedagogikk nevnte jeg Vygotskys proksimale utviklingssone. Da hadde jeg hendene pent hengende ned langs sidene med kryssede fingre. Hadde sensor spurt “ja, spennende, kan du utdype litt?” hadde svaret blitt “ehm, NEI!”. Vygotsky var, nei unnskyld er sikkert fortsatt, viktig, såpass hadde jeg skjønt. Og jeg fikk god karakter jeg altså, veldig fornøyd. Om jeg vet noe mer om han viktige? Det kan være jeg vet en hel del om hans teorier, men at de er hans vet jeg ikke særlig mye om. Faktisk er det slik at jeg har mine teorier jeg, om hva som fungerer i klasserommet. Og jeg tror noe av nøkkelen for å få det til å fungere er å gjøre det til vårt. Så får dere bare akseptere at det at jeg ikke bryr meg om at det var Adam som fant opp det ene og Vygotsky som fant opp både det ene og andre ikke er det samme som at jeg diskrediterer dem. Jeg bryr meg bare ikke så hardt om hvem som sa hva. Funker det i klasserommet er det gull, samme hvem som fant på ideen.
Hva har så dette med å fullføre og å gjøre ting fullt og helt? Vel det var min mor som skrev disse ordene på russedressen min. DET betyr noe for meg, at det var hun som skrev det trenger jeg ikke pugge. Ordene skulle jeg huske hele livet, det visste jeg da hun skrev dem. At approachen den gang dreide seg om å ta den helt ut i russetida var vel ikke akkurat det hun hadde i mente. Og jeg var neppe noe verre enn andre heller. Men om jeg er 14 i huet nå, var jeg jo ikke særlig mye eldre da. Ordene har vært med meg hele veien og de har betydd noe. En egenskap jeg har som jeg ikke setter altfor stor pris på ofte er at når jeg ser at jeg kan klare noe, motiverer det meg ikke særlig mye å skulle få til å fullføre det. Har jeg fått til en gang er det mer å huke av og si “yes, kan det”. Men noen ganger MÅ man altså fullføre! Og da min mor påsken 2008 snakket alvorlig med meg om å få ut fingeren og faktisk levere sivøk oppgaven min. Vel, det at hun lovet meg ringen vi kan få fra skolen var virkelig ikke det som motiverte. Det var ordene. Denne gangen var det ytre motivasjon jeg trengte. Hun nådde frem. Og jeg skrev oppgaven ferdig. Spiste middag hjemme hos dem, tok “permisjon” fra styreledervervet i Veldre Håndball, dro rett hjem fra jobb hver dag og sendte melding til alle kompiser om at hver helg fra nå til sommeren er for mitt vedkommende avlyst vær så vennlig ikke foreslå for meg at vi skal finne på noe som minner om å kunne ta en pils.
Og jeg fullførte. SÅ stolt. Takk for den mor! Enda viktigere lærdom enn å kanskje gjøre litt mer av det du skal til rett tid blir det for meg opplevelsen og gleden av å fullføre noe. Da jeg startet å blogge gav jeg i innledningen uttrykk for at dette blir et daglig gjøremål. Og så satt jeg i går kveld og skulle “gjøre meg ferdig”. Herreguuuud, har jeg ikke akkurat sagt at jeg er ikke utpreget god på å gjøre meg ferdig?! Enda går jeg rett i fella og angriper det på den måten.
Først nå i dag tidlig kjente jeg, at ja men du skriver fordi du VIL! Da løsna det. Og det visste jeg. For når jeg prøver å veilede mine elever har jeg i bakhodet at de MÅ. Og for mange løsner det ikke. Før jeg eventuelt får til å organisere undervisningen slik at de VIL. Jada, videregående er frivillig, men folkens; hva er man verdt i Norge i dag om man ikke har minimum en Bachelor? I MINE øyne er man verdt en hel del uansett altså la meg understreke det! Men som samfunn. Selv skal jeg ha videreutdanning i matte sies det. Jeg kikka på boka til en av de andre som hadde videreutdanning i matte. Og småspurta inn til studielederen og sa fra at du jeg er kvalifisert, sjekk vitnemålet mitt en gang til. Den matten jeg skulle ha videreutdanning i var akkurat like vanskelig som all den vanskelige matten fra NHH som jeg har glemt! Og nei, jeg kødder ikke, jeg har aldri brukt den vanskelige matten. Noen bruker den sikkert. Ikke jeg.
Ungdommen vår, de MÅ gå på skole de. Hjelp dem å fullføre da, for en bragd det er. Jeg valgte. Jeg jobbet i et bakeri, gjorde jobben godt nok til at sjefen kom og spurte meg om jeg ikke ville ta fagbrev. “Aldriiiiiiiiii i liiiiiiiiiiiiivet!!!” tenkte jeg da! Og fullførte videregående med indre motivasjon. Men SOM jeg skulle ønske at en skolelei ungdom i dag kunne fullføre og ta et fagbrev og så være god nok for oss alle sammen! Hvorfor? Først og fremst fordi vi alle virkelig er bra nok, men også fordi jeg vil ha norske wienerbrød bakt fra bunnen som er GODE. IKKE bake-off fra Danmark.
Ja, si det du, hvorfor blogge? Og hvorfor dra på tur? Hvorfor gjøre noe i det hele tatt, egentlig? Jeg tenker at å gjøre det du virkelig vil, det er vel det som egentlig gir mening. Og må vi da alltid vite hvorfor?
Å dra på laksefiske for eksempel, hvorfor gjør jeg det? Jeg vet jo hvorfor jeg begynte med det. Og at min far lærte meg lidenskapen, eller iallfall åpnet døren for meg, kommer jeg jo til å være evig takknemlig for. Åpnet han bare døren? Det gjorde vel hele familien det, i det vi tråkket Åstas bredder i ung alder. Og så har laksefisket utmerket seg som noe helt spesielt da. Hvorfor er det alltid noen som spør seg. Og i forbindelse med laksefiske dreier det seg for mange selvsagt om fangsten. Hadde jeg for 15 år siden sagt at det ikke dreide seg om fangsten ville jo alle ledd seg halvt ihjel og sagt “du MÅ jo si det Teigen!” Og da vet dere jo hvorfor. Fordi fangsten rett som det kunne være uteble. Iallfall den som kunne vises frem. Og selvsagt, når du endelig kan løfte en svær fisk over hodet jublende fornøyd, er det et øyeblikk verdt å dele over sosiale medier det! Bare at de øyeblikkene som ikke kan fanges, som heller ikke alle kan forstå, de er grunnen til at jeg drar. Å sitte ved elvebredden og høre bruset av elva, se på været og bare være. Og kameratskapet. Det er for meg det aller viktigste.
Å være. Mindfullness er et moderne og fint ord. Innholdet i det har eksistert helt sikkert like lenge som oss mennesker. Og om det har blitt et populært ord er innholdet i det allikevel ikke av mindre betydning for meg. Å være. Det høres kanskje svulstig ut, men burde i mine øyne være alt annet enn akkurat det. Tar vi oss tid til det, klarer vi kanskje ta tilbake noe av det iallfall jeg savner mest. Ikke at jeg ikke savner bestemor i seg selv, det gjør jeg. Veldig. Og enda mer savner jeg stundene hos henne og bestefar da jeg var smågutt, spilte fotball med campingstoler som mål og spiste jordbær med hele ansiktet. Det var å være det. Og kanskje var det at jeg var så ung som gjorde at tiden sluttet å eksistere. Jeg velger å tro at det var fordi vi faktisk lot det skje. At mor og far og alle tilstede lot skuldrene synke og rett og slett bare var. Det skal jeg fortsette med. Og om jeg glemmer det, håper jeg noen kan minne meg på det.
Påsan minner meg på det. Derav påstanden om at jakt ikke dreier seg om bytte. Det er først og fremst derfor dressuren er fri og hagla relativt ubenyttet. For meg dreier jakt seg om å være. Og det er altså enklest ute, tenker jeg. Uten nett også? Tja, der begynner også jeg å nærme meg grensen. Rart å innrømme. I ungdommen hadde jeg kun ETT krav til bakeriet hvor jeg jobbet om sommeren, jeg skulle ha ei uke fri FØR jeg begynte. Det var ei uke på fjellet i telt. Alene, gjerne, uten telefon og mulighet for å kontakte noen. Det var deilig i Børgefjell med min bror i fjor sommer også. Men det tok en dag eller to å riste av seg følelsen av å være uten nett. Og i sommer flytta jeg på teltet i Ringebufjellet for å få dekning 😀 Og dermed senket roen seg. Litt småparadoksalt, må innrømme det. Allikevel er man jo ute. Og selv alene i teltet med kun Påsan som selskap, var det ikke mobilen som stod i fokus. Det var en bok, en øl, suset fra elva og naturen. SÅ deilig. SÅ ukomplisert. Og tid jeg får enda mer tilbake som lærer med heeeeele sommeren til disposisjon.
Men hvorfor BLOGGE da?? Tja si det. Jeg snakker jo litt om elevene og hvordan mestringsfølelse og trivsel får dem til å vokse. Når noen foreslår at jeg må skrive bok, etter å ha lest noen innlegg, er det klart mestringsfølelsen er stor. Og at jeg trives med å skrive, det visste jeg før jeg begynte. Bare at på fb er det likes som trigger i blant, ja utallige kolleger, elever, venner og kjente kan bekrefte at jeg er 14 år i hodet rett som det er. Og som lærer tenker jeg at det er sunt å kjenne på den følelsen, å bli trigga av likes altså. For noen ungdommer lever på nett, rett og slett, og det er viktig for mange voksne å forstå. Likes kan bety ALT, det er viktig å forstå. For alle foreldre. Viktig for oss lærere også selvsagt. Er det derfor jeg blogger da? Neia. Og hvorfor linke på fb hvis jeg ikke bryr meg om likes? Vel hvorfor skrive om ingen leser? Må jo bli som å stå i klasserommet og snakke uten at noen lytter. Eller enda mye verre, høre noen snakke uten å lytte. Et lite øyeblikk i dag tenkte jeg at bloggingen gjør meg til en bedre lærer. Helt til det kom en replikk fra en elev om at jeg skriver så langt og vanskelig på Teams. HÆ? Nei! Det gjør jeg da ikke! Jovisst skjer det at jeg gjør det! Vel, jeg lytter fortsatt da. Og opplever selv at jeg blir mer tilstede. Så får jeg prøve å få med meg om elevene også opplever det slik. At jeg er mer tilstede altså. Ikke at jeg fortsetter å skrive langt og mye. Jeg tror bloggingen blir mitt forsøk på å være i en hverdag hvor vi alle er litt isolert. Og et forsøk på å si noe om hva jeg gjør for å nyte hverdagen. Om det hjelper EN ekstra til å ha en bedre dag, er det jo verdt det. Særlig når det er en blogg man helt enkelt kan la være å lese. Siden jeg skriver uavhengig av likes.
Hvorfor? Svarte jeg på det da? Nei, MÅ det alltid være en grunn da. Selvsagt må det ikke det. Men jeg gjør det jo. Så en eller annen grunn er det. Ja, jeg trives med det sa jeg vel. Og javisst gjør jeg det. Det er gøy å skrive. Det gjør godt å skrive. Det er gøy å være også, kanskje enda morsommere fordi jeg skriver. Og livet smiler jaggu meg litt ekstra tilogmed. Selv om onsdagen sluttet med at jeg fant nok en kul på Påsan. Og jeg enda ikke er ferdig med å tørke overmadrass etter tirsdagens famøse episode. Om det alltid har vært slik at det er et alternativ å ta det med et smil? Selvsagt ikke. Jeg har grått mine tapre tårer jeg, og hatt både en og to skikkelige drittdager. Kanskje er det derfor jeg deler da, fordi jeg kjenner på at å vokse er ålreit. At livet er noe bra. At å leve er en prosess. Vi kan aldri slutte å lære, og om jeg har lært noe som kan lære deg å ha det litt ekstra bra. Vel da er jo kunnskap noe av det eneste vi kan dele som vokser når vi deler det.
Det dere lærer mest om i dette innlegget er kanskje at selv et rotete innlegg uten en altfor rød tråd tar slutt en gang. Og at livet kan smile selv i koronatider om man kaster seg på og gjør noe man syns er gøy. Livet er tross alt det eneste vi har, og det er for fint til ikke å leve det fullt ut. På vår måte. Lever du ditt slik du trives med det, syns jeg du skal gi deg selv en ordentlig real klapp på skuldra og være fornøyd. Det tok meg 44 år å innse at det først og fremst var jeg selv som nå og da sa jeg ikke var bra nok. Og bare sånn i tilfelle det hjelper akkurat DEG å høre andre si det så vit følgende;
Hmmm, hva pokker skal jeg gjøre neste uke, a, når alle ukedager er brukt opp i denne ukens overskrifter? Vel, det får vi ta neste uke.
Ble det en trivelig tirsdag, da tro? Klart når jeg kommer hjem til firbeint som har fått soverommet til disp og tisset ut både begge dyner, alt sengetøy og overmadrass, vel, da KAN man jo finne på å tenke ord jeg skal prøve å ikke gjengi på trykk. Til og med si eller ja faktisk rope noen ord kunne etter innfallsmetoden fort skje da. Siden han altså går med krage på for å ikke bite løs sting i et operasjons arr begrenset vel reaksjonen seg til “puh”. Samt å stadfeste at da får jeg vasket både dyner og trekk til overmadrass. Og om jeg først skal være oppriktig har vel ikke dette trekket vært medskyldig i å slite ut vaskemaskinen. Så altså aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Og når det kommer til Påsan da, så kan jeg trygt skrive under på at om det høres ut som alt alltid går på skinner i livet. Så har iallfall han vært den som får meg lengst unna skinnegangen og også komfortsonen. En ting er de siste to ukene hvor jeg har vært dyrepleier. Enkelte som har fått gleden av å observere oss vet jo utmerket godt at når det gjelder for eksempel det han er skapt til, jakt, kommer eieren til kort. Og altså jaktdressur, eller dressur generelt; “Du VET at han gir deg fingeren nå Teigen”, smeller det fra instruktøren rett før hun flirer så a griner. Altså, bare fordi han har pissa 18 ganger de siste 19 minuttene betyr ikke det at jeg MÅ vite at han ikke trenger å tisse en gang til. Og at hu flirte enda verre når han da faktisk satte seg til å drite, vel, jeg gråt meg nok ikke i søvn bare EI uke for å si det på den måten!
Så jakt, da. Hva med det? Vel, vi er myyyye ute da, og digger det! Fugl? Vi begge vet hva det er, Påsan og enkelte medjegere er bare veeeeldig i tvil om jeg har forstått at hagla ikke er noe man putter i sekken for litt ekstra vekt på turen. “Han har pokker meg til og med en sånn Vorn-sekk, hvor det tar to sekunder å løse ut hagla! Herregud, om sekken hadde LADA hagla og SKUTT for n, ville vi allikevel ALDRI fått skutt så mye som en SPURV!” hilsen Påsan, smått oppgitt engelsk setter. Eller det er vel også et smått sarkastisk “ja å du a, skulle liksom itte vurdere å skyte engong ama!?!?!????” i det medjeger hadde latt Påsan høre sitt første og eneste hagleskudd. Han skjøt bom han og da, men jeg følte slett ikke at en kjapp replikk var det beste der og da. Sparka vel heller litt i myra og mumla litt i barten.
Men altså. Betyr da dette at livet suger, jakt er noe dritt og at det skulle vært jævlig deilig om fillebikkja til enhver tid hadde gjort nøyaktig som jeg ønsket? Om målet hadde vært høyest antall fugl, selvsagt. Målet for meg er å være ute. Å være. Og angående dressur så ER det jo en liten mulighet for at neste setter er hakket mer lydig. Kanskje. Det har unektelig sin sjarm med en småfritt dressert en også. Naboene lurte nok alvorlig på meg en av de første gangene han gikk løs ute her. Jeg lurte på hva pokker han dreiv med. Det så ut som han hadde tenkt til å pisse, men hadde satt seg i hockey. Og før jeg rekker helt få det med meg sitter han altså og pisser seg selv oppover magen. Og altså, HAN lurte også på hva som skjedde. Og hva gjør vi da? Ser etter selvsagt. Og? Ja altså da sitter Påsan i hockey og pisser seg selv på nesa. Ansiktet hans da han rister på hodet er umulig å beskrive. Jeg LÅ på bakken og flirte så jeg grein. Og joa, det er sikkert gøy med hakket mer dressert også, blir garantert historier da og.
Ellers a? Vel noe av det som er hardest å innrømme må vel være at Trump faktisk selvsagt HAR vært spennende i samfunnsøkonomisk perspektiv. Såpass spennende at jeg allikevel er glad det er over. Og om Påsan er uforutsigbar, blir det barnemat i forhold. Jeg har altså ingen planer om å skryte av Trump i dag heller.
Om oppriktige onsdag blir den hittil korteste beretningen sier det intet om min holdning til oppriktighet. Det er noe av det viktigste som finnes, og om man ikke direkte rosemaler hver dag går det an å ha det oppriktig bra læll. Hvilket jeg har, og ønsker å bidra til at flest mulig av oss har. Det skal ofte ikke mer enn en kaffekopp til som en av mine elever sa i dag. I det vi drøftet om BNP/innbygger virkelig kan måle lykke. Hvilket det ikke kan, og han har helt rett. Noen ganger kan en kopp kaffe være lykke nok 🙂
