Hva jeg ønsker meg for 2023 fikk jeg spørsmål om i går. Personlig har jeg alt jeg kan ønske meg, og mer til, både av materiell velstand og med hensyn på livet selv. Men man kan vel alltid ønske seg mer?
Nja; mitt ønske må nok bli at vi alle kan ønske oss mindre! Iallfall når det kommer til materiell velstand og forskjellige varer og tjenester. Men hvordan skal vi da oppleve utvikling? Og å strebe mot noe, sette oss mål som GIR noe? Tja, ikke lett å svare på, og ikke lett å gi gode eksempler på.
Så mitt ønske ble å få et år hvor jeg kan oppleve at jeg hver dag kan finne minst ett lyspunkt i nyhetsbildet. “For dét blir enkelt, lykke til!”. Annen respons på et slikt ønske kunne jeg vanskelig tenkt meg, for etter noen år med relativt ensidig nedslående fokus i de fleste medier har jeg også gått i fella og latt meg blinde. Ikke blende, nei, det har ikke vært plagsomt mye å la seg blende av.
Iallfall ikke om man ikke ser godt etter.
Og i dag, allerede første dag etter å ha ytret ønsket, kjenner jeg at joda, det kan kanskje være mulig? Lula har i dag sagt at avskoging av Amazonas skal være avviklet innen 2030. Dét må være en god nyhet? JA; det ER en god nyhet! Og slike har jeg nok sett mange av de siste årene, jeg har bare avfeid det med et “særlig!”, og lest videre. Til og med tatt tak i nyheten som noe som garantert ikke blir noe av. Mens nå kjenner jeg at nyheten får meg til å tenke at det er jo mulig. Han har vunnet valget, altså er det ikke kun valgflesk. Og det er en beskjed til folket i Brasil først og fremst. Han vil vel ikke ønske å svikte folket. Det er et svulstig løfte. Men akkurat i dag velger jeg å tro på ham.
Dermed har ønsket mitt allerede gjort meg oppmerksom på at deler av fokuset er min egen oppgave å gjøre noe med. Tror jeg på det, vil i det minste i små drypp, nyheter kunne være noe som gir håp og optimisme. Tidlig å si at det blir enkelt for hele 2023, men lar meg rive med og tenker at jammen var dette et ønske som har gjort 2023 til et veldig fint år så langt 😉
Godt nytt år, folkens, ønsk dere noe godt for 2023!
Tar meg en kaffe og håper resten av 2023 blir minst like bra 🙂
Neida, faktisk ikke. Men; vi så en film, “Jeg tror på julenissen”, i ene klassen min her om dagen. En av de mest klisjefylte filmene jeg kan huske å ha sett. Virkelig. Det var nesten ikke måte på. Og så er greia at den fikk meg til å tenke læll. Å overdrive er et velkjent virkemiddel, og dette funket denne gangen godt på meg.
For det filmen i mine øyne dreide seg om var å tro på noe større. Noe som må virke på ett eller annet magisk vis, fordi det er logisk. Og dette er hva min jul skal dreie seg om. Og egentlig alltid har dreid seg om. Ikke maten og pakkene og alt som kan kjøpes, snarere tvert imot alt som IKKE kan kjøpes. Litt fordi jeg alltid har ønsket det, mest fordi at denne filmen minnet meg om ord fra den klokeste damen jeg kjenner; vi MÅ jo håpe på noe større, noe som hjelper oss. Om jeg håper eller tror er egentlig semantikk; jeg tror!
Så er det den tiden på året, at mitt “julekort” skal skrives. Ofte oppsummerer man visst året i slike anledninger. Vet ikke helt om det har så mye for seg, 2022 har vært det siste “unormalåret” av bortimot 3 litt rare år.
I steden for å oppsummere, og i tillegg til å tro skal jeg heller ønske meg i dette innlegget. Eller drømme kanskje.
Drømme om at neste år som ikke er helt normalt blir et år hvor vi fokuserer på det som er bra. Og hvordan vi kan gjøre det som eventuelt ikke er så bra litt bedre. Hvordan vi sammen kan løfte, og hvordan fokus på det som nytter kan gjøre at velferd ikke bare er noe som måles i materiell velstand, men også i opplevelser, de små fantastiske øyeblikkene, venner, familie, de bittebittesmå tingene. Som en smultring fra ovnen nå.
Det er ikke bare at den er kokt av min mor. Bestemor kokte smultringer. Den er varmet på ovnen. Det vekker minner. Om den er materiell? Ja visst, og den dagen jeg bare kaster den innpå uten å tenke meg om eller å nyte, da er det kun det materielle, da. Jeg tror jeg vil kunne ha muligheten til å oppleve denne smultringen hver jul. Minnet om bestemor vil aldri bli borte.
Og sammen med henne kommer minnene om hva som gjør MEG lykkelig. Jeg kommer meg UT med en gang, til jordbæråkeren hennes på Nes. Og til fjells langs elva sammen med broren min, mens de kom på besøk. Videre derfra til trøndelag sammen med faren min og igjen ut i elva. Hvor det ikke dreier seg om å få laks, men å nyte. Høre elven som bruser, vinden som suser, være i ett med naturen og bare være. Nesten så jeg hører elvebruset nå. Kjenner snøen på hytta gjør jeg også, bålgropen med bålpanna. Friheten og nærværet det gir å sette seg ned, å bare være.
Disse tankene satte smultringen i gang. Samtidig kjenner jeg lukta av bålkaffen og tenker at det kunne vært “bare” kaffen. Og om jeg om litt betaler 100kr, eller 200kr, for en kanne bålkaffe for at de som dyrker kaffen skal ha det litt bedre. Eller fordi at deler av kaffen hjelper de som trenger det i Norge. Vel, da må jeg ta min materielle velstand noe ned. Og om vi sammen klarer lage et system som fordeler de materielle godene bedre. Slik at iallfall jeg lærer meg å sette enda større pris på gleder jeg innimellom tar meg selv i å bare ta for gitt. Da tror jeg at jeg vil oppleve å, i enda større grad enn i dag, ha det bra.
Vi må nemlig sette det å hjelpe de som ikke har det like bra som oss i system. Kanskje må det defineres hva som er å ha det bra. Men å enes om å sørge for en fordeling som gjør at de som materielt sett faktisk IKKE har så de klarer seg får det litt bedre, det blir mitt ønske til julenissen i år. Det er langt frem, så pokker heller, kanskje skal jeg ønske meg nettopp dét hvert år?
Hjemme med syk hund blir det slik at jeg mer eller mindre tvinger alle mine kjære fadderbarn med på denne innsatsen nok en gang. I år som ett og annet år tidligere blir dere med på spleis til Røde Kors. Da får noen som trenger det enda mer enn oss også del i den eventyrlige rikdommen som finnes i vårt land. Så håper jeg at dere en dag tenker at det å vite at noen er glad i dere nok er en større gave enn mye annet. Takk til hver og en av dere for at dere er de fantastiske unge menneskene dere er, og takk til deres mor og far for at jeg får lov til å være fadderen deres! La 2023 bli året hvor jeg ser dere litt mer enn de siste årene, og la det også bli et år hvor dere får gleden av å utvikle dere enda mer og bli enda flottere enn dere allerede har rukket å bli.
Og til alle dere andre vil jeg bare si tusen takk for nok et år, drømmer om mange fine stunder med mange flere av dere i året som kommer. Ingen nevnt, ingen glemt; riktig god jul til dere alle sammen! ♥️
(Kanskje var ikke den smultringen så bittebitteliten?😊)
Hvor ofte stiller du noen dette spørsmålet og venter på svar? Og hva gjør du når svaret er “bra”?
“Hva er det som er bra, da?” er det jeg alltid prøver å følge opp med. Så er jeg heldig da, jeg får trent på dette på jobb. Ikke en elev slipper unna en fagsamtale uten denne innledningen. “Ahhhh, NÅ IGJEN, Teigen?!??” kan fort bli responsen. Så spør jeg læll. Hva er det som er bra?
Ikke alltid får jeg hjulpet, om det faktisk ikke er bra. Men et frø er sådd; de vet at det er en å snakke med om det virkelig må til. Og om vi alle sår denne type frø privat også, blir muligens verden et bedre sted å være? Om ikke krigen i Ukraina går over, inflasjonen går ned, strømmen blir billigere og lønningene strekker til like bra i år som i fjor, kan det vel uansett utgjøre en forskjell.
Ja, hva skulle denne forskjellen være, tenker du kanskje. Vel, kanskje å endre litt fokus. På hva som betyr noe. Og hva disse angivelige krisene i Norge dreier seg om. Å ha det bra dreier seg ofte om velferd og ikke velstand, er jeg så heldig at jeg får en påminnelse om i jobben min. Mitt inntrykk utenom jobb er at vi litt for ofte i Norge går i fella og knytter velstand til velferden. Den dagen jeg måler hvor bra jeg har det i kroner og øre vet jeg iallfall at jeg er på feil hylle. Og som utdannet siviløkonom har jeg ofte nok stilt meg spørsmålet om jeg virkelig helt ærlig innerst inne mener at jeg ikke ville ønsket å være rik. Og hittil har svaret alltid vært ja. Jeg tror jeg har det bedre i dag, enn om jeg hadde “gjort karriere” som siviløkonom. Jeg har da gjort karriere! Jeg har jobben jeg kan drømme om, gleder meg til å gå på jobb flere dager i uken. Og gleder meg til å gå i klasserommet hver gang jeg skal til et klasserom.
Og nå i dag gleder jeg meg over en kopp kaffe sammen med et gratis(!) dagblad. Som jeg fikk i det jeg kjøpte en jobbrelatert bok til kun 99,- og jammen meg kostet på meg ukens Ark-bok til kun 99,-. Om jeg ikke er rik på penger, er det mye annet som beriker livet mitt. Og om vi i Norge skal kunne begynne å ha det bra, tror jeg jammen meg det er på tide å prøve skape et felles løft ved å samarbeide om å sette fokus på det som virkelig betyr noe. Hva som gir oss virkelig velferd.
“Det er ikke krise i Norge i dag” sa Trygve Hegnar på NRK radio i går. I forbindelse med et intervju om en inflasjon vi ikke har sett maken til siden 80-tallet. Og med mindre det er slik at du av andre grunner enn rent materielle ikke har det bra, tenker jeg at du fort kan være enig i Hegnars utsagn. Materielt har vi det bra i Norge. Selvom forskjellene er i ferd med å bli større. Og det er ingen krise i Norge i dag. Ikke om vi ser på de faktiske krisene. Krigen i Ukraina vet selvsagt alle om. Hva med dødsfallene i tilknytning til bygging av fotballarenaer i et land vi knapt kjenner navnet på? Eller flomkatastrofen i Pakistan? Vet vi i det hele tatt at det ER en flomkatastrofe i Pakistan?
Neida, vi får det ikke nødvendigvis bedre ved å se på hvordan “alle andre” har det.
Derav spørsmålet. Hvordan har du det? Og hva er det som er bra?
For min del har jeg ferie, og klarer slappe av. Dét er bra. Kaffen smaker godt, det er også bra. Musikken på stereoen gjør meg glad. Det er bra. Det er et vidunderlig vær ute, og jeg har alt vært ute en tur i dag. Det er bra. Det blir en utflukt i slutten av ferien, hvor det blir avslapning med god mat, litt godt drikke, lesing, gode samtaler og kos. Det er bra. Og ja, dette ER de små tingene. Som iallfall jeg altfor fort kan ta for gitt. Derfor fokus på spørsmålet.
Hvem ER disse sårbare elevene, har jeg undret meg på. Under hele covid, og nå senest under streiken har jeg gjort dette. Undret. På hvor dette fokuset plutselig dukket opp fra. Altså fra politikere da, og presse.
JEG vet hvem de sårbare elevene er. Som lærer tenker jeg at absolutt alle mine elever er sårbare. Selv på vgs. Og så prøver jeg også så godt jeg kan å tenke som min arbeidsgiver at absolutt alle elevene på skolen er mine elever. Selv om det selvsagt blir slik at de 90 – 150 elever jeg underviser akkurat dette året, er enda litt mer mine. Og de er altså alle og enhver sårbare.
Og neida, jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det ikke er dette aviser og politikere snakker om. De snakker selvsagt om elever med behov utover det de fleste bør forvente å få dekket. Forresten så snakker foreldre om det også, og all ære til dere for at dere gjør nettopp det. Særlig dere som har barn som har enda litt mer behov. Dere vil antagelig være enig med meg i følgende;
Vær så snill å beholde fokuset på sårbare elever også nå når covid og streik ikke lenger påvirker skolehverdagen!
For hvor var fokuset før covid? Og hva har helt konkret blitt gjort fra øverste hold for å gjøre en reel forskjell? HAR dere gjort noe i det hele tatt? Annet enn å benytte fokuset til å få oss på jobb under covid, og få oss tilbake på jobb igjen nå? Som lærer i samfunnsøkonomi og utdannet siviløkonom mistenker jeg at det for politikere har dreid seg om logistikk. “Vi må ha et sted å gjøre av barna for å få hjulene til å gå rundt.” Det er fair det altså, i mine øyne. Jeg elsker jobben min jeg, og trives svært godt med å være der. Men da fikk dere kalt en spade for en spade. Og kanskje også skynde dere å anerkjenne at skole ER mer enn oppbevaring, det er enkelt å spissformulere noen ganger, når fokuset blir som ovenfor. Selvom vi, eller iallfall jeg, forstår hva som menes. Hvis jeg vil.
Politikere har nå lovet et gjennomgående sterkere fokus på sårbare elever, altså de jeg tenker at politikerne definerer som elever med særskilte behov. Og jeg mener at absolutt alle elever burde og skulle få det lille ekstra hver dag, så mye de har behov for. Utover hva vi som lærere kan by på. Etter at vi selvsagt hver dag har bydd på alt vi kan. Det er faktisk jobben vår. Politikerne lover mer, slik jeg ser det. Så kom igjen nå; by på mer dere også!
Og please, ikke kom mandag og si at dere har satt ned et utvalg. Eller at dere skal fatte et vedtak. Eller starte en prosess.
Da, unnskyld språket, spyr jeg.
Joda, selvsagt vet jeg at en prosess eventuelt må til. Men den bør ha blitt startet senest i 2020, den da. Selvsagt egentlig uendelig mange år tidligere. Forskjellen er at nå har fokus blitt satt. Bordet er dekket. Kom igjen!
Tar meg en liten kaffe til før søndagen skal fylles med en frisk liten fjelltur 🤩 God søndag dere!
I fare for å tråkke noen på tærne gjør jeg aller først oppmerksom på at jeg bor alene og har hund. Men å skulle være hjemme med syk hund…
Kan det virkelig være en velferdsstats ansvar om kjæledyr har det bra?
Jeg sa det faktisk her om dagen, at det neste blir vel at vi skal innføre “hjemme med sykt dyr”. Uten at jeg lot det streife innom mitt hode at det skulle bli realitet. Og hvor mye realitet som ligger i det, vet jeg ikke. Hørte bare nå nettopp på NRK-alltidnyheter at det var laget en undersøkelse på temaet. Og håper det ikke blir realitet.
Vi har det godt i Norge. På grunn av at vi har en velferdsstat i ryggen, som det koster å drifte. Over helgen kommer antageligvis det strammeste statsbudsjettet i manns minne. Riktignok er manns minne blitt kortere med tiden. Allikevel blir det nok stramt. Og å da skulle begynne å bruke av velferdsstatens penger på kjæledyr, tenker jeg at ville vært å utvise svært lite kunnskap om hvor friheter i Norge henter sine midler fra. I den grad våre friheter koster penger.
Og veldig mange av våre friheter koster. Gratis barnehage, gratis skole, gratis sjukehus, sykepenger, strømstøtte, hjemme med sykt barn, diverse velferdspermisjoner, og alle andre velferdsordninger. Alt koster. Og i en velferdsstat som vår er vi foreløpig såpass heldige, i en verden i brann, at det ofte dreier seg om penger.
Jeg skriver ofte, fordi vi også i Norge er der at for en del av befolkningen dreier det seg om mer enn penger. Og velstand. Det dreier seg rett og slett om velferd. Og før vi begynner å subsidiere kjæledyr, hvilket jeg mener at vi aldri burde gjøre, bør vi kunne slå oss på bringen og si at i Norge subsidierer vi alle individers velferd.
Inntektsfordelingen i Norge har i den senere tid vært av en slik karakter at vi i en økonomisk tid som vi nå er på vei inn i, vil se at forskjellene er i ferd med å bli større. Det vil bli et skille mellom de som har litt mindre. Og de som rent faktisk har for lite. Og ikke tror jeg at vi til enhver tid kan si at dette har vært opp til hver enkelt.
Om vi for eksempel ser på fattige barn, har ikke de valgt selv. Og ikke er det nødvendigvis slik at deres foreldre kan lastes for situasjonen. Når vi først har snakket om uheldig stilte barn i forbindelse med Covid og skolestreik, håper jeg vi kan sette fokus på dette hver dag ellers også.
I den grad vi har velferd til overs. La oss bli enige om å bruke den på de som virkelig trenger det.
Og joda, kjæledyr trenger velferd. Og det blir mitt ansvar. Og ditt. Og deres. Innenfor rammer vi selv må ta kostnaden av.
Tar meg en kaffe jeg, mens Påsan ligger og hviler seg i jaktform 😎
Det er helt umulig å lese nyheter nå om dagen uten å gjøre seg noen tanker. Særlig om kjærligheten og å elske.
Allerede på videregående skrev jeg i min nynorsk eksamen om å elske din neste. Og at bibelen ikke sier noe om hvorvidt den neste kan være av samme kjønn eller ei. Neppe riktig anvendelse av det, men det var nok heller ikke politisk korrekt å skrive en stil til forsvar for homofile prester i 1995.
Men jeg var heldig. Gikk på en skole hvor lærerne fremmet evne og vilje til å stå for noe. Og i oppveksten i Brumunddal, hvor vi sloss mot rasisme, lærte vi også ett og annet om å stå opp.
Og igjen må vi altså stå opp. Nå for kjærligheten. Ikke bare i Brumunddal, ei heller bare i Norge, det må vi nok gjøre på verdensbasis.
Uavhengig av kjønn, religion, hudfarge, bakgrunn, og hva annet det nå måtte være; ELSK! Og gjør det med hele deg, med hud og hår. Elsk alt du klarer, og NYT det! Elsk hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund! Og elsk akkurat hvem eller hva du vil!
La oss alle stå sammen og være med i kampen for at alle som vil og kan skal få elske. Og selvom vi er litt redde akkurat nå, elsk læll! <3
Wow, virkelig, dét er tittelen, etter over en måneds stillhet? Når den kunne vært “det er krig!”
Javisst, dét er tittelen. Kanskje ikke først og fremst fordi jeg kjeder meg, mer fordi at jeg har tenkt at neste gang jeg kjeder meg skal jeg passe på å tenke over hva jeg kan bruke det til. Der har jeg nemlig mulighet til å kunne hjelpe en hel del ungdommer, tenker jeg. Å kjede seg er en kunst. Om man skal klare å få noe ut av det i det minste.
Og hvorfor tittelen ikke er “det er krig”? Vel; om jeg ikke alltid er særlig opptatt av fakta, ville det å skulle skrive om den situasjonen krevd mer fakta enn jeg orker å lese. Jeg orker ikke. Da vil jeg heller kjede meg. Faktisk.
Så hva er det å kjede seg da? Å ikke gjøre noe? Eller å gjøre noe en egentlig ikke orker å gjøre? Eller ikke har lyst til å gjøre? Og KJEDER man seg egentlig om man GJØR noe? Det kan jo være. Faktisk evner jeg stort sett å se verdien av det jeg gjør, og glede meg over tanken på resultatet om jeg først gjør noe nyttig som allikevel er kjedelig. Som å legge opp klær for eksempel. Eller ja, helt ærlig så funker det veldig fint for meg å bare lukke døra til vaskerommet. Om jeg så er på dagens episode nr 17 av en serie jeg egentlig ikke gidder å se, kjeder jeg meg neppe nok til å legge opp klær.
Men hvis man VIRKELIG kjeeeeder seg. Hvordan bruke det til noe? Jeg vet ofte ikke. Skal jeg i en slik modus få noe ut av dagen, må jeg rett og slett komme meg ut. Og dyrke følelsen av akkurat i dag skal ingenting skje. Bare for å kjenne på at det og er veldig ålreit. Og for å få kjent på å være. For i corona (hysj!) har jeg jammen meg klart å glemme litt den kunsten. Mer blitt opptatt av at noe MÅ skje. Helst i går. Og helst hele tiden. Mens ikke noe egentlig er helt det jeg ønsker at skal skje, når jeg først er der. Lite eller ingenting har gitt ro eller tilfredshet.
Men så, forrige helg, evnet jeg å klare å slippe skuldrene det lille hakket ekstra ned igjen. Lukke de indre ørene og bare høre fuglene spille, kjenne solen varme, lukte bål og kaffe og bare være. Puste med magen, nyte dagen uten å tenke på hva jeg ellers kunne eller skulle gjort. Og få igjen hvilepuls. Kjenne på at noen øyeblikk ER det ubeskrivelig deilig å ikke ha noe å gjøre. Dette var da ute på ski, så noe hadde jeg jo gjort, men jeg var tilbake til før corona; jeg gjorde noe for å kunne gjøre ingenting det meste av tiden. Det var jeg flink til før, og det skal og må finnes igjen. Først da kjenner iallfall JEG sånn helt på ordentlig på gleden over å være. Og i slike stunder kommer ikke bare energien, men også den søte og gode smaken på livet. Som når man får en slurk god kokekaffe etter en smak av hjemmelaget karamellpudding; det lille ekstra gjør resten av opplevelsen komplett.
Så blir neste spørsmål hvordan man skal kjede seg uten å gjøre noe som helst. Greia er at for min del kjedet jeg meg utrolig sjelden, når jeg tenker meg om. Og det er hva jeg skal gjøre i dag, ikke bare tenke meg om, jeg skal også finne tilbake til den deilige følelsen over en lat søndag hvor ingenting skjer. En søndag jeg typisk tidligere evnet å glede meg til. Det ER deilig å bare slacke, særlig om det er en stund siden sist. Om det så skjer hver søndag, vil man ikke bare ødelegge for seg selv om man ikke lærer seg sette pris på det? Slik sett kunne jeg brukt krigen til hjelp, men trenger jeg virkelig en krig for å sette livet i perspektiv? Egentlig ikke. Trenger jeg noe som helst, for å sette livet i perspektiv, spør jeg meg selv. Og svaret akkurat nå er vel at ja, å skrive kan fortsatt bidra til det. Men er heldigvis heller ikke nødvendig. Å tenke, med positivt fortegn, er det jeg trenger. Og en påminnelse iblant da, om at man må huske å gjøre det. Tenke grønne tanker, ikke de røde.
Hvordan tenke grønne tanker da, kan man selvsagt spørre seg. Og det er slettes ikke en enkel øvelse. Og det er vel der jeg er velsignet heldig fortsatt da, jeg trenger bare skrive spørsmålet, så vet jeg hvordan. For det dreier seg for min del om mestring. Og jeg har fortsatt en jobb som gir meg mestringsfølelse hver eneste arbeidsdag. Og allerede når jeg skriver dette kjenner jeg på at jammen gjør ikke akkurat den opplevelsen så jeg har anledning til å føle på mestring hver eneste dag ellers også.
Pass bare på å ikke ta de små tingene for gitt. Det sa seg faktisk ikke selv at jeg skulle ut og gå med Påsan fra morgenen i dag. Selvom jeg nå har gjort det mer eller mindre hver morgen de siste to ukene. For det er to år siden jeg sist gjorde nettopp det. Iallfall regelmessig. Altså må jeg jo klare å glede meg over å ha gjort det nå. Nei, jeg må ikke, det er nettopp det som blir poenget for meg. Å huske på hvor mye de små tingene betyr. De betyr jo alt. Nyter ikke jeg de små tingene, forsvinner gleden over de store, i det jeg taper evnen til å glede meg.
Å skrive er visst virkelig en del av jobben for min del, for nå gleder jeg meg både til påske og til en stille og rolig søndagsfrokost, kjenner jeg 🙂 Rakk faktisk også å erkjenne at det skjedde ikke mye i går heller, men jeg evnet å glede meg veldig over det. Særlig en liten Hamartur i fantastisk vårvær, og kortspill hos mine foreldre med faddere som har gitt meg utrolig mye hele livet igjennom.
Dermed har jeg gitt meg selv dagens oppdrag; start endringen fra å kjede meg, til å glede meg. Til og med har jeg kjent på litt mestring rundt oppdraget. Dette tok såpass lang tid å klare å få knotet ned, at nå gleder jeg meg til en kaffe. Og å lese avisen 🙂
Og om jeg har kritiske betraktninger rundt ansettelsen av Stoltenberg, utviser jeg politikerforakt. Mens om jeg også kan se positive sider ved formuesskatt, er jeg en venstrevridd radikaler som hetser rike. Å være motstander av “meteren” ville jeg ikke engang tørre faktisk.
Farligere enn et diktatur er et taust demokrati, leste jeg i en kommentar i Aftenposten en gang. Men er det demokratiet vårt som bringer oss til taushet? Er det resignasjon? Eller er det klimaet og fokuset i alle mulige, eller i det minste i svært mange, debatter?
For meg dreier eksamen seg om hvor mye elevene har klart å tilegne seg av pensum i læreplanen gjennom året. Sverige og Danmark har, nok en gang i følge aftenposten eller mulig det var nrk, kuttet i sine læreplaner under covid. Vi har kuttet eksamen. Det finnes argumenter for å gjennomføre eksamen, og det finnes argumenter for å avlyse. I noen av mine fag tror jeg elevene kan være rustet til eksamen, i andre ikke. Både på grunn av covid, men også på grunn av nye læreplaner og nye, uprøvde, eksamensformer. Om dette alene er grunn god nok til å avlyse eksamen vet jeg ikke. For vi VIL jo klare å gjøre dem rustet til eksamen, selvsagt. Men det er elevene jeg tenker på når jeg mener noe om det. Jeg tror at elevenes liv i så stor grad er preget av covid, at å avlyse eksamen er fornuftig. Om jeg dermed tenker på MEG? At min jobb blir enklere? Det skal da jobbes mer enn om vi avholder eksamen. Og det stilles høyere krav til min integritet. Altså burde min mening kunne oppfattes som en kvalifisert mening om det, basert på hva jeg ser i jobben min hver dag. Jeg er ikke en del av et hylekor, men en lærer som vil elevenes beste. Og fortsatt tror jeg at elevenes beste er å ikke ha eksamen. Og å få avklart dette nå, så vi kan utvide tiden som skal gå med til undervisning helt fram til standpunkt skal settes. Eller så vi får brukt tiden til å forberede dem ekstra godt til eksamen, nå som vi forhåpentligvis er tilbake for fullt ut året.
Hva med Stoltenberg som sentralbanksjef da? Vel; om en av kompisene til Bolsonaro ble ansatt som sentralbanksjef i Brasil ville vel en hel del mennesker umiddelbart ment noe om den prosessen? Og de fleste av oss ville nikke samtykkende og si at “her lukter det ugler i mosen”? Og den dagen vi slutter stille spørsmål ved den slags i Norge, bare fordi vi er det fantastiske demokratiet vi er, vil ikke dette utgjøre en risiko? Skal det stoles blindt på alle avgjørelser, vil vi neppe være et like fantastisk demokrati om noen år. Og nei, i norske øyne kan jeg da ikke sammenligne Norge og Brasil. Når jeg allikevel gjør det er det kun for å vise at dette kunne blitt oppfattet som korrupsjon i en hel rekke andre land. Det må tåles spørsmål rundt det. Og hovedpersonen selv går jo umiddelbart ut og viser at han tåler spørsmålene utmerket godt. Kanskje var nettopp dét avgjørende i det man foretok et valg man åpenbart har vært svært sikker på at var det rette valget. Hans integritet og erfaring.
NOEN kvasse diskusjoner legger man selvsagt opp til selv 😛
Og rikingene da? Skal det ikke kunne gå an å stille spørsmål rundt HVOR rik det skal være mulig å bli, uten å måtte betale noe ekstra tilbake til staten? Ingenting vokser inn i evigheten. Og i “gamle dager” var det slik at de som tok store sjanser i det vi vokste fort, de gikk konkurs ved en krise som covid. Under covid nå HAR de rike blitt enda rikere. Da snakker jeg om de aller rikeste. Og jeg hetser dem ikke. Jeg sier at gjennom en av de største krisene i den vestlige delen av verden i nyere tid, har de rike blitt enda rikere. Dette oppgir jeg ikke kilder på, du kan google det, så finner du blant de “verste” nyhetene tall som er relativt oppsiktsvekkende. Og fordelingen i verden i dag ER alt oppsiktsvekkende. Thomas Piketty kunne i “Kapitalen” i 2013 fortelle at de 1% rikeste i verden eier 20% av all formue i verden. Og at hvis den fortsetter å vokse i samme tempo (6% pr år), vil utgjøre 60% av all formue i verden i løpet av 30 år. Dette er ikke bare oppsiktsvekkende, men også viktig å gjøre noe med. Ikke fordi noen er misunnelige, men fordi dette vil påvirke hele økonomien i hele verden. Uten at jeg mener å hetse noen “rikinger”. Mange har tjent penger på hardt arbeid, og det skal selvsagt være mulig å tjene gode penger. På både det ene og andre. Det må det være, det at noen bygger næringsvirksomhet og tjener penger er jo også i aller høyeste grad en forutsetning for at økonomiene rundt omkring i verden skal fungere.
Poenget er at klimaet i hvordan vi diskuterer forskjellige saker er med på å forstumme de som ønsker å ha kvalifiserte meninger om et tema. Jeg kan jo ikke begynne å mene noe om “meteren” basert på at Jonas Gahr Støre lener seg nærmere enn en meter på pub? Elevene mine lener seg også. Og det forstår jeg veldig godt. For pokker, jeg har da lent meg selv. Og jeg har ansatt en kompis i løpet av karrieren min. Med integriteten min i behold, mener jeg selv. Lyst til å bli rik har jeg også hatt. Og fortsatt har jeg lyst til å mene noe om de fleste av disse emnene. Men når jeg ser hvor usaklig debattene blir, hvor opptatt vi er av personer, og hvor ufattelig høyt og usaklig det ropes i begge retninger, er det mer fristende å ti stille.
Men jeg kan ikke ti stille. Jeg jobber som lærer. Jeg skal jo mene noe, og oppfordre elevene mine til å mene noe. Basert på kunnskap ja, og ofte fakta også. Men også basert på standpunkter og samfunnsøkonomiske teorier som kan ha flere enn ett svar. Da må det være mulig å mene noe uten å bli hogget hodet av. Og mitt ønske på en søndag er at alle voksne med barn tenker seg om en gang ekstra når de er i ferd med å hogge hodet av noen. Jeg skal gjøre det selv også, for jeg har en tendens til å mene noe svært kjapt. Oppfordingen er litt basert på noe jeg hørte på et etikkurs en gang;
Er det lov å gjøre det? Ja. Er det lurt? Vel, for å svare på det spørsmålet kan dere stille dere følgende spørsmål; “Vil jeg ønske å lese om dette på forsiden i avisen i morgen?” Jeg tenker at for å forbedre debattklimaet litt kan alle vi voksne før vi poster noe digitalt spørre oss selv; “Ønsker jeg at sønnen eller datteren min skal lese dette?” Eller jeg for min egen del kan spørre meg selv om jeg ønsker at elevene mine skal lese det da.
I begge tilfeller skal det da være enkelt å konkludere om svaret er “nei”; ikke gjør det.
Debatt er bra, men vi må kunne mene noe uten å slakte hverandre med en gang noen mener noe annet enn oss. Og vi kan gjerne diskutere noe mer basert på fakta. Trenger ikke droppe følelsene, men LITT rundere i kantene kan vi bli? JEG skal iallfall bli dét, du skal få bestemme selv 😉
Og så kan de av oss som drikker kaffe ALLTID være enige om at det er sykt godt med kaffe, særlig på søndag.
Tradisjoner er til for å holdes, iallfall de gode. Og de du ikke er like fornøyd med, er det vel mulig å bytte ut 🙂
Iallfall mener Påsan at digitalt julekort var en fin tradisjon å starte. Og det er vel alt for sent å postlegge kort, om man ønsker de skal være fremme før jul.
Altså er det også på høy tid å poste det digitale kortet.
Påsan og jeg har hatt et fint og innholdsrikt 2021, begge har stiftet nye bekjentskaper og fått nye venner som beriker livene våre enda mer. Hans nye venner legger riktignok fortsatt press på fattern, siden han nå har fått observere at enda flere fedre faktisk LADER kruttstokken når vi er på jakt. “SE der, det er det jeg har sagt, det ER IKKE en spaserstokk!” Selv med nye kompiser er altså jakta akkurat det samme som før, vi går tur i skog og myr. Og også i år ble den noe kortere, denne gangen da en pote ble skadet. Og allikevel har vi kost oss.
Vi har heller ikke sluttet med laksefiske, og også der har en ny god kompis blitt med på turer, og introdusert nye elvestrekninger samt fluer som faktisk TAR fisk. 6kg ble det i år, som ligger ferdig røkt i fryseren og venter litt til på jula.
Ellers har heller ikke vi sluppet unna pandemi og det den måtte ha å by på. Det den aller mest har bydd på er vel antagelig at dørstokkmila har blitt forferdelig lang. Det har enkelt og greit vært deilig å ikke bevege seg ut døra. Og når man nå kommer seg litt ut igjen, kjenner jeg jo at, nei, deilig har det ikke vært.
Men det har startet en prosess i det minste, med å sette ting litt i perspektiv. Som dere vet har jeg skrevet mye om å elske jobben min. Og hva er det som gjør at jeg faktisk GJØR det? Jo, det er selvsagt de mange små øyeblikkene som er så ufattelig enkle å glede seg over. Og det er de fordi det deles med ungdommer som viser det så tydelig.
Gjør ikke voksne det da? Det er akkurat det! Dere GJØR jo alle det, alle der ute som jeg setter så stor pris på! Det er bare at jeg ikke har vært flink nok til å se etter. De små øyeblikkene har typ ikke fått nok fokus. De ER der, ofte, men å virkelig NYTE de. Det skal iallfall jeg bli flinkere til. Virkelig ta det inn. Livet. Er skjørt. Plutselig er det ikke lenger, hva da? Som ung var jeg panisk livredd for å dø. (Virkelig virkelig ung.)
Neste år og resten av livet skal jeg minne meg selv på å bli minst like opptatt av å niiiii-nyte ett eller annet hver dag. Være om ikke panisk, iallfall svært opptatt av å LEVE 🙂 Det må da være NOE hver dag å glede seg over? Jeg TROR det! 😀 Påsan mener å VITE det! 🙂 Om jeg for eksempel bestemmer meg for å vise like tydelig som ham at jeg setter ufattelig stor pris på besøk, har jeg kommet langt. Og jeg lover å ikke logre.
Og den veien videre gleder jeg meg til å gå sammen med dere, familie, venner, nye og gamle, og alle andre der ute som vi møter, jeg gleder meg!
Påsan og jeg ønsker dere en jul dere på deres vis nyter og gjør det beste ut av!
Riktig god jul
Hilsen Påsan og Joakim
Påsan hilser forøvrig litt ekstra til Felix som måtte ta turen til setter-himmelen altfor tidlig <3
