Like godt som streik tenker jeg det kan hjelpe på rekrutteringen til det utsatte læreryrket å si noe om hvorfor vi er lærere. Vi som elsker den jobben.

Der jeg jobber, på Ringsaker Videregående Skole, er det utrolig dedikerte lærere som i mine øyne ser ut til å elske jobben sin alle som en. 

Og ikke alle lærere, som i utrolig mange andre yrker, tjener godt. Kanskje ikke en gang godt nok, det vet jeg ikke nok om. Det jeg vet nok om dreier seg om meg og jeg skal snakke kun om meg, og hvorfor JEG elsker det å være lærer. Jeg har sågar sagt til min sjef at “den dagen jeg vurderer å si ja til ekstraundervisning kun av hensyn til at jeg da får ekstra betalt, skal jeg vurdere å si nei.” Å si ja til det er noe jeg gjør fordi det gir meg mye å hjelpe de som trenger det litt ekstra.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Det å stå i et klasserom oppleves fortsatt som den ultimate frihet. Jeg kan få lov til å utforme opplegg som jeg vil, og jeg får gleden av å dele med den fantastiske ungdommen hva jeg mener er verdifullt og viktig. Og jeg får gleden av å delta i deres læringsprosess. Det å se andre lykkes gir meg ofte større glede enn å lykkes selv. Så kan man alltids si at om elevene lærer, har jeg lykkes. Det er jeg ikke helt enig i selv, og jeg tror at den dagen jeg står og vil ha deler av æren for elevens suksess, blir jeg en dårligere lærer. Så jeg håper jeg ikke kommer dit. 

Som voksen kjenner jeg ofte på krav, og kravene er ikke noe jeg alltid syns er enkelt, det er ikke morsomt heller, og jeg føler at jeg har begrenset handlingsrom. Iallfall er rommet ofte mindre raust og trangere enn i et klasserom. Vi har litt å lære av ungdommen, tenker jeg. Driter jeg meg ut i et klasserom, holder det nemlig å si unnskyld på en oppriktig måte, så merker jeg at “ja, men det er greit, Teigen!”. Jeg kan faktisk påstå at en BUSS bør holde seg på veien på glatta, fordi den har bedre marktrykk enn en bil, og slippe unna med det. Fordi jeg innser at jeg har driti meg ut, og tar den. Da får jeg en buss i gave på avslutning, og så har elevene noe å humre av. Med et smilende glimt i øyet. (Mulig den lille avsporingen i innledning til disse elevenes time, rett etter jeg hadde kollidert med bussen hadde bittelitt med den gaven å gjøre også. :P)

Det er også mulig å ikke kunne absolutt alt om faget man skal undervise i, og allikevel bidra til at elevene vokser og mestrer. Jeg har takket ja til vikartimer jeg, hvor jeg har tenkt at “shit, nå er jeg på dypt vann”, og det har gått helt fint. Hæ? Om jeg ikke KAN faget. Joda, jeg er formelt kvalifisert. Men om jeg har studert matte en gang, betyr ikke det at jeg husker alt. For i mellom jeg studerte den matten og jeg ble lærer, jobbet jeg i næringslivet. Og der brukte jeg ikke den matten jeg uten overbevisning står og forteller alle elever at de trenger. Nei, vent, jeg sier det som det er isteden jeg; jeg har aldri brukt dette i noen jobb før nå. Men NÅ trenger jeg den. Da får jeg selvsagt til svar; “dust! Jeg skal ALDRI bli lærer!” Hvorpå jeg svarer “det skulle ikke jeg heller!”. Og dust er forresten sagt med et glimt i øyet. 

Hvorfor jeg er lærer? Fordi at det å se ungdommer lykkes føles som lønn i seg selv. Om jeg ikke vil ha lønn? JO, selvsagt, det må også jeg ha! MEN; jeg kunne tjent vesentlig bedre i en annen jobb i en annen del av landet, antageligvis. Og allikevel bytter jeg ikke jobb. Fordi at for meg er ikke trivsel knyttet til LØNN, det er knyttet til hvordan jeg har det på jobben. Og der stortrives jeg. Om du tenker at trivsel er viktig og du koser deg glugg ihjel når barna har besøk, for eksempel, kunne du kanskje vurdere å bli lærer. 

Jeg holdt foredrag for ungdommer i banken, og det var en lærer der som sa “du burde prøve deg som lærer du!”. “Aldri i livet” sa jeg. Herregud så glad jeg er for at han ikke gav seg.

Man kunne jo selvsagt si at juni, juli og august er tre gode grunner for å være lærer. Det er det selvsagt i aller høyeste grad. Det er DEILIG med så mye ferie! Enkelt og greit DEILIG! Som helg, ettermiddag og andre ferier også er digg. Særlig når man kan kose seg med en kaffe OG litt jobbing. Fordi man VIL 🙂

Du? Ha en fin dag, a! Og bli lærer, om du vil! 🙂

Joakim

Jovial Omtenksom Avsporingskongen Kompis Inspirerende Morsom (Veldig rørende innledning på kort som del av gaver fra årets avgangsklasse i samfunnsøkonomi. Ordene står for dems regning, og rørte og varmet veldig.)

PS! Jeg er også godt fornøyd med lønna mi! Det kommer som et ps helt til slutt bare fordi at i denne jobben gir alle dagene meg like mye glede som lønningsdagen. Det kommer altså ikke til slutt KUN fordi jeg er redd for å si at jeg er fornøyd 😛

Det er jo lett for meg å si, som har det materielt sett helt fint. Ja, det er det, og nå er det allikevel ikke dét dette innlegget skal dreie seg om. 

For det ER fortsatt en hel del gratis i livet, og det å sette tilstrekkelig pris på det, er viktig. Hva er gratis da?

Vel, selv har jeg vært på laksefiske nylig, og jeg skal om ikke altfor lenge på ny tur. Og det turen dreier seg om er IKKE å få fisk. Men å være med gode kamerater, min far, Påsan, sitte på en benk ved elva og høre elven bruse. Eller vinden suse. Og alt dette er gratis. Om jeg ikke kunne dratt på en slik tur, kunne jeg gjort akkurat det samme et annet sted.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Hvor det ikke kostet (altfor mye) penger å komme seg. Og å nyte det vi har tilgang på, jeg tror det blir litt borte i det materielle Norge i dag. Når tok du deg selv sist i å sitte og bare se utover et vann og tenke “herregud så nydelig” for deretter å bare være?

Jeg gjorde det selv for et par uker siden. Og for meg er det iallfall først i slike stunder at det meste faller på plass, og roen virkelig senker seg. Om det er med en kopp kaffe, eller om jeg bare sitter der betyr ikke så mye.

Eller som nå, å sitte og høre på at regnet virkelig bøtter ned. Herregud så deilig. Og kjenne at man faktisk kan bli såvidt litt kald på beina etter dager med deilig varme.

Om vi tar oss tid til å nyte alt som er gratis, får vi kanskje en bekymring eller to mindre. Og funker det ikke å bare sitte der, men du må gjøre noe, var vel det aller beste med å gå en runde med kantklipperen i går, lukten av nyslått gress. 

Dette er noe jeg får til og gjør hver dag? Absolutt ikke, det er derfor jeg drodler litt rundt det. For å bli bedre på det selv. Fordi det gir så mye når jeg først klarer det. Kjenner med en gang at kroppen blir mer på lag, og hjernen går fra slapp grøt til mer moden kreativ tenking. Det meste stemmer mye bedre rett og slett. Aller best funker det på tur, men den turen kan også være i nærområdet, med telt og fiskestang. Ikke noe av det gratis, men opplevelsene det gir er i stor grad gratis. Nemlig bålrøyken, solnedgangen, elvsbruset, skyene, regnet, den gode varme lune følelsen når man kryper ned i soveposen. Lukten av lyng og fjell i det man står opp om morgenen.

Kan det lukte godt ute hjemme også? Når du står opp og setter deg på terrassen med en god kopp kaffe? Definitivt.

Resten av dagen skal jeg se om jeg kan nyte noe av det som er gratis! 🙂

Ha en fortreffelig dag videre!

Joakim 🙂 

Spør du “hvordan går det?” og venter på svar? 

Og hva når noen nær deg sliter, hva gjør du da? Hvor lenge skal du vente på svar? Så lenge det tar, kan være enkelt å svare. Og det er vel også den eneste fasiten. 

I mellomtiden blir kunsten å ta vare på den som sliter samtidig som du tar vare på deg selv. Hvordan gjøre det? Der har ikke jeg noen fasit gitt, men del det iallfall med noen. Og når du kjenner at det koster, si “du, nå koster det.” Eller si hva som helst da, ordene er ikke viktige, det viktige er at du også lar noen se deg.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Og før noen avskriver det som “i-landsproblem” å slite i Norge, tenk deg om et øyeblikk. Kanskje kjenner du noen du burde kostet på deg spørsmålet til selv. Hvordan går det? For så å vente på svar. Det er ikke dermed sagt at du er et dårlig menneske om du ikke har gjort det. Og ikke er Norge et dårlig land å bo i heller. Bare ikke verdens lykkeligste land. Enda. Kan vi bli det da? Og kan det å spørre “hvordan går det?” hjelpe oss på veien dit?

Ja det tror jeg. Om du mener det så. Og venter på svar. Om vi spør de nær oss kan det ta tid. Lang tid. Veldig lang tid. Om vi alle spør “hvordan går det?” hjelper jo vi noen som står andre nær, og de nær oss vil få hjelp av andre. 

Og med ett kan vi kanskje bli et litt varmere, og lykkeligere, samfunn. MÅ vi være så forbanna lykkelige, da? Nei det blir selvsagt opp til hver enkelt å avgjøre. Som det er opp til hver enkelt å definere lykke. 

Allikevel, med det utgangspunktet vi har i dette landet, må det kunne være et minstekrav å ha et håp om at vi alle kan ha det best mulig. Og vi får det ikke bedre ved å tilføre helsevesenet mer penger eller lage nye reformer om vi ikke bestemmer oss for å løfte i flokk.

En sykepleier, psykolog, lege eller psykiater kan ikke erstatte en bror eller en mor, en søster eller en far. Eller en bestemor. En hvilken som helst nær er også nødvendig. 

Og når de nære står i det, er det greit å ha noen å stå sammen med. Men da er man faktisk avhengig av å få spørsmålet “hvordan går det?”. Og om du spør må du være beredt til å få svaret “du, vet du, akkurat nå går det for å være helt ærlig helt rævva!”. Ikke nok med det, men dette svaret kan det være du må lese ut av ansiktsuttrykket i det vedkommende svarer “det går fint.”

Noen klarer selvsagt å si fra selv. Og det er flott. Ikke alle klarer det. Sammen kan vi klare det. Å si det høyt hjelper, det vet jeg. Det er lettere da. Å føle at man selv hjelper, å se at andre bryr seg, å vite at man er tatt vare på, at man ikke står alene, og at fortvilelse, sorg, glede, maktesløshet, sinne, frustrasjon, kjærlighet og alle mulige umulige mikser av følelser er greit. Ikke bare er det greit, det er både naturlig og forståelig. 

Men vi må også si det! (Ikke bare vente på at noen spør.) “Har du fortalt det til noen, da?” spurte en svært klok mann meg en gang. “Nei, SELVSAGT har jeg ikke det” svarte jeg, nærmest småsint. Han så på meg med et svært åpent blikk og fulgte opp med følgende kloke spørsmål; “og allikevel forventer du at de skal forstå?”

Sliter du? Er det ingen som spør “hvordan går det?” Vel, prøv da, om du kan klare å dele det med noen. Eller be om hjelp. Jeg vet det er tøft, men jeg er sikker på du kan klare det! Det er DEG det kommer an på!

Og det er OSS det kommer an på! Åpne øynene og sinnet, spør “hvordan går det?”, si det som du mener det, og vent på svar…

Selv har jeg det bra, og får det faktisk enda bittelitt bedre av å skrive akkurat nå. Bare så du vet at akkurat nå trenger du ikke spørre meg om hvordan det går! 🙂 Og misforstå meg rett, det er alltid hyggelig om noen spør, men det er andre som trenger det mye mer enn meg! 🙂

Tar meg en kaffe jeg, god søndag! 

Ja, sorry altså, det skal dreie seg om Erna. I utgangspunktet skulle jeg la den ligge, og jeg skal IKKE kaste stein. Det kan den som aldri har gjort en tabbe gjøre. 

MEN; nå ser jeg at departementet har planer om å definere vekk Solberg sin tabbe og konkludere med at arrangementet ikke var et arrangement. Og at korttidsleide leiligheter eller hotellrom må kunne sammenlignes med privat hjem. 

Dette er i mitt hode problematisk av minst tre grunner

Det VAR mer enn ti personer. Det ER da virkelig ikke lov/anbefalt? Og sorry ass, anbefalt bør holde til at statsministeren(!) avstår.

Å si unnskyld er greit, med mindre man ikke mener det. Får man hjelp til å unngå konsekvenser av et departement(!), tar jeg vel ikke den unnskyldningen veldig alvorlig. Og de som ikke tar det på alvor vil bruke din tabbe til å gjøre egne tabber.

Til slutt det aller viktigste. Siden folk nå føler seg oppfordret til å gjøre egne tabber; Denne redefineringen passer svært dårlig rett før påske syns jeg. Skal vi slippe opp for hele nasjonen for at statsministeren skal slippe bot? Det er vel leiligheter i de aller fleste alpintdestinasjoner i hele Norge? Er det greit å være 13 og 14 der i hele påsken? ER det lurt da? Jeg vet ikke, og jeg skal ikke påberope meg ekspertise på feltet, men inntil i dag var jeg sikker på at under 10 er lov, over 10 er forbudt. Enkelt.

Siden jeg jobber som lærer har korona vært enkelt hele veien; omgås minst mulig folk. Alltid. Utenom jobben. Hvor mange ganger jeg i privat sammenheng det siste året har vært sammen med mer enn 10 voksne mennesker? 0.

Skjerpings til ALLE som ikke kan reglene. Jeg sier som jeg sier til elevene mine; at dere kan lese, tar jeg for gitt. Er du i tvil, spør en voksen. Vil du ikke spørre, ikke gjør det. Du vet jo egentlig svaret, siden du har behov for å spørre.

Og nei, jeg er ikke perfekt. 

Og sånn helt ærlig. Selvom dette blir å kaste stein. Jeg tror du juger, Erna. Du tok en kalkulert risiko. Ærlig talt. Visste ikke? Forstod ikke? Rotet? Neppe. Men da dreier det seg ikke om å gjøre feil. Det gjør jeg også. Så lar jeg være å juge om det etterpå. Og ja, jeg vet at det er enklere for meg. Jeg har ikke like mye rampelys. Men det visste du da? Eller? 

“I et øyeblikk av dårlig dømmekraft tok jeg en utrolig dum beslutning. Jeg trodde til og med det skulle gå greit, men det gjorde det selvsagt ikke. Jeg har bedt påtalemyndighetene skrive ut korrekt bot. Og lover å ikke prøve meg på noe slikt igjen! Jeg lover!”

Norsken kunne garantert vært bedre, og jeg er da heller ingen spinndoktor. Og jeg hadde ikke stemt på deg uansett, så det er ikke viktig. Ikke liker jeg at vi har havnet der at vi “må” bruke spinndoktorer heller. Det er ei heller viktig. 

Dette dreier seg fortsatt, i følge blant andre deg, om liv og helse. DET er viktig! Ikke bland politikk bort i så viktige spørsmål.

Vær ærlig! Som mor alltid har sagt; “Ærlighet varer lengst!” Ikke for enhver pris kanskje, og ikke alltid. Men her hadde nok rå og brutal ærlighet vært å foretrekke. Iallfall av hensyn til videre dugnad, som er det som betyr noe.

Jeg tar meg en kaffe jeg! 🙂 Alene. Hjemme. Og nyter det.

Dette sa Lenin, ifølge en eller annen historietime jeg hadde for mange år siden. Og det er et utsagn jeg skulle ønske ikke gjorde seg gjeldende i særlig stor grad lenger. Allikevel gjør det altså det. Og dette er andre gang jeg skriver overskriften, det første forsøket ligger som kladd enda. Åpenbart er det viktig for meg å si noe om dette, jeg vet tydeligvis bare ikke helt hvordan.

Hvorfor kan nok være fordi mitt første forsøk på en sivøk-oppgave dreide seg om tillit. Videre bruker jeg tillit som et virkemiddel i jobben min. Jeg stoler blindt på elevene mine. Og dette igjen dreier seg nok om relasjoner. Og da hvilke type relasjoner jeg selv er komfortabel med. Og vokser på. “Det der styrer du helt selv, Joakim, jeg vet at du får det til!” bygger meg vesentlig mye mer enn diverse rutiner som er til for å ha kontroll. På samme måte som “nå vart jeg rett og slett skikkelig skuffa, Joakim, jeg forventer mer av deg!” også bygger vesentlig mye mer enn om det lages regler jeg ikke kan bryte. Regler som lages fordi vi ikke tør eller orker å ta diskusjonen. Eller konfrontasjonen. Mens hvis vi tar kostnaden bare EN gang, vil vi se at belønningen overgår prisen.

Og så vanvittig mye mer vi lærer av relasjoner enn av regler og kontroll. “Hva er DET der slags tid å komme på???” var de første ordene jeg hørte i min første jobb. Ikke “morn” eller “velkommen”. Jeg skulle begynne 0600 og kom 6ish (et minutt eller to for seint). Og før du rekker tenke at den personen gjorde noe feil; jeg lærte vesentlig mye mer av dette enn om jeg skulle fått en anmerkning eller en halvtimes lønnstrekk. Kom presis resten av uka faktisk. Og i ganske mange år deretter, var det å være presis på jobb noe som var så viktig for meg at det til og med var varemerket mitt.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Hvorfor det? Jo, han SÅ meg! På samme måte som tilbakemeldinger i relasjoner i langt større grad enn regler og rutiner viser meg at vi er bra. Regler og rutiner blir for meg mer mistillit enn tillit. Og det bygger ikke, det bryter ned.

Og hva er så galt med å stole på noen da? Hva er det verste som kan skje? Jo, vi kan bli skuffa! Ahhh, men hva hvis vi tar tak i den skuffelsen der og da? Og møter relasjonen med samme grad av tillit etterpå? Vil vi ikke da bygge en sterkere og enda bedre relasjon? Iallfall med de du bryr deg om vil det fungere slik, tenker jeg.

Da vil vi jo ende opp med veldig mange relasjoner, og det gjør jo ingenting 🙂 Og om vi bygger samfunnet på tillit istedenfor regler og rutiner tenker jeg vi også får et varmere samfunn.

JEG tror iallfall på tillit som et viktig redskap både til å bygge relasjoner og også til å nå mål. Både egne mål og å nå mål igjennom andre. 

Tror jeg stopper DER jeg, da blir det enklere. Sier noe om hva jeg vil ha, uten å peke på hva jeg mener tilsier at det er for stor grad av kontroll. Ja til mer tillit funker vel det?

“Tillit er bra!” Joakim, 14.03.2021 (JA, noen har GARANTERT sagt dette før meg)

Tar meg en kaffe jeg, god søndag!

Joakim

Hæ? Har noen bursdag? Ja, DET er det jo også helt garantert noen som har. Men i dag er det altså covid 19 som stjeler overskriften. Eller kanskje første lockdown. 

Det er nemlig ett år siden vi stengte ned. Og da er det vel på sin plass å gratulere? De fleste av oss har overlevd! <3 Og om noen av de som leser har mistet noen, enten til covid eller i andre sammenhenger; jeg føler virkelig med dere alle!

Og resten av oss? Har vi lært oss å feire livet enda? Om ikke kan det se ut til at vi fortsatt har noen måneder på oss. Og hvorfor ikke fortsatt gjøre et forsøk på å lære av denne reisen, tenker jeg. De som opplevde 2. Verdenskrig lærte garantert noe. Blant annet å sette pris på en kopp kaffe. 

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

I samfunnsøkonomien i dag var temaet fattigdom, og vi skulle sammen se på hva fattigdom betyr. For meg betyr det kjedsomhet. Den dagen jeg sitter og ikke vil klare glede meg over noe som helst, vil jeg tenke at DA er jeg fattig. Og her jeg nå sitter med en 0,33 Ringnes, tenker jeg at yes. Jeg er i ferd med å lære. Den gleden det gir meg å sitte her og høre på Påsan gnage på et bein med musikk i bakgrunnen og en liten bolle chips. Jeg er faktisk usikker på om gleden over dette var like stor for et år siden. Nyvaska gulv til og med. Jada, morsomt, covid har lært meg å vaske gulv. Nei, ikke direkte, men faktisk; å gjøre det utenom til jul eller andre anledninger skjedde ikke nødvendigvis overdrevent hyppig. Men covid har gitt meg. Hva?

Tid. 

Eller jeg har tatt tiden tilbake, kan du si. Og lært enda mer om hva som virkelig betyr noe. At de små tingene er viktige. Til elevene i dag snudde jeg maslows behovspyramide på hodet. I Norge kan vi i grunn ta bortimot alt annet enn selvrealisering for gitt. Og hva skjer med det vi tar for gitt? Vi glemmer å sette pris på det! Unnskyld, nå skal jeg snakke kun for meg selv. JEG kan finne på å glemme å sette pris på.

Påsan er det vanskelig å ta for gitt da. Han gjør litt(!) ut av seg. Men har du noen rundt deg du kanskje har tatt litt for gitt? Har du sagt til noen i dag “jeg er glad i deg?”. Hvis ikke foreslår jeg at du benytter anledningen til å vise noen du er glad i at du bryr deg. Gjør det lille ekstra. Du HAR tid til det. Og det trengs kanskje ikke så mye. Derav så sen beskjed. Du rekker det! Gi noen en klem (til de av dere som har lov) og si “gratulerer med dagen!”. Hva om den andre ser forbauset ut? Ja klin til da, si “jeg er glad i deg!” Tviler på noe ille skjer. 

Nyt livet folkens, vi lever det en gang, og bør leve det til fulle!

Og; Gratulerer med dagen!

Tar meg en jeg 🙂

Joakim 

Prøve(!) meg på noe nytt i dag; fatte meg i korthet

Vinterferiens første del er avviklet på hytta med mor&far. Dro ned igjen i går for å jobbe litt i dag og i morgen. 

Og glemte å skrive i hytteboka.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Kom opp søndag til strålende vær og tur på beina i skiløypa, for deretter å bli mattis Gud vet hvor mange ganger. Måtte gi opp til slutt. Ble allikevel belønnet med både deilig middag, ishavsrøye med agurksalat og poteter og rømme, og deilig dessert. Altså en deilig søndag. 

Mandagen var det innevær, men ble en tur på myra i truger. Der var skaren ikke så den bar Påsan og såre labber/blodete klør medførte tidlig retur. Da hadde sola tittet frem så en øl på taket ble en staselig avslutning ute. Før jeg enten ble idiot eller tapte i amerikaner med en kyllingmiddag laget av undertegnede i mellomtiden. 

Tirsdagen var det strålende sol, og mor mente vi måtte ut 🙂 Og hun fikk MÅ til å høres positivt ut. Ja, selvsagt MÅTTE vi ut, og når Påsan først får på seg sele og kjenner skiløype under potene går han all in. Så etter et par mil på ski var det godt med litt kaldt vann på taket i strålende sol. Og ja, det var VANN! 🙂 Dette da jeg etter en deilig spagettimiddag og nye tap i kortspill satte snutene nedover til bygda igjen.

Tusen takk for oss, mor og far og Sommerro 🙂

Fortsatt god vinterferie! (Anbefales å finne et hyttetak og lytte til snøen som smelter)

Jeg tar meg en kaffe og jobber litt før nye eventyrturer fra fredag til søndag 🙂

det er fordi jeg treffer deg i dag! 🙂 (Og akkurat nå treffer jeg deg kanskje ikke i dag, men kanskje sees vi i morgen?)

Nok en sangstrofe av en av mine store favoritter, unntatt parentesen. Og nok en anledning til å glede seg over noe. Som lærer blir det jo utrolig mange anledninger til å glede seg. Ikke bare har vi ufattelig mye ferie, det er gøy å nå mål gjennom andre PÅ jobb også.

Og nå er det altså FERIE, da, det er hva det dreier seg om. Ja, du har helt rett, jeg sier ferie, og jeg nyter det. Nyter også å ha mye ferie. I så stor grad at jeg innser at det kan bli vanskelig å velge et annet yrke. Nå er det ikke først og fremst feriene som gjør DET vanskelig da. Det er elevene. Ingen skal ta fra dagens ungdom at de er fantastiske å jobbe med. Det er hva som gjør jobben interessant. 

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Så er det allikevel ualminnelig deilig med en ferie i ny og ne. Og ja, nå bruker jeg ordet ferie så mange ganger at du sikkert nesten spyr av det. Men om jeg møter DEG i dag, kan vi jo snakke litt om det 🙂

ER det virkelig ferie da? For MEG er det ferie. Og hva andre måtte finne på å kalle det, betyr ingenting for meg. Det var et veldig attraktivt element som en del av jobben da jeg søkte den, å kunne ha fri når jeg har anledning til å drive med noe av det jeg liker aller best; å være ute. Nå i vinterferien blir det hytta, fjellski og evt truger i skog og fjell med Påsan, mor og far, en kompis og Pondus. I påsken noe av det samme. Sommeren er fiske, høstferien jakt. Og alltid skinner sola 🙂

Nei? Sola skinner ikke ALLTID? Tja, en kompis av meg sa det. En ung gutt som nok ikke helt tenkte over hva han sa der og da. Og det var ikke min tolkning av det nå som var budskapet hans. Men det ble så rett for meg; sola skinner jo bak skyene også sa han. Til latter og forlystelse fra de fleste. Men du verden så rett han har. Den GJØR jo det, og vi MÅ vel ikke SE sola alltid for å tenke at den skinner. 

Det blir litt som med å savne noe eller noen. Og hvem kjenner vel ikke på det i disse dager? Savner du noe? Gjør det vondt? Hva med å tenke på hvor godt det blir den dagen det er der igjen, og holde fast på de gode tankene ved det? Jeg tenker at vi vil alle være der igjen en dag, at livet går videre. Kanskje til og med enda bedre enn før. 

Iallfall om vi tenker at sola skinner, gjør vel det dagen bittelitt bedre i det minste. Bittelitttttt 🙂 Eller veldig mye. Det er litt opp til deg det da. Og meg kanskje. 

Så til du igjen kan gjøre akkurat det du vil eller se den eller de du savner som mest; se på sola, den er der, ta en kaffekopp og nyt helgen! (For de som ikke har ferie.)

Sjøl tar jeg meg en kaffe før jeg fortsetter ferien 🙂

God helg 🙂

Satt nettopp og tenkte på dette. Skrivesperren henger i og jeg fant ut at jeg er glad jeg ikke er forfatter nå, og MÅ skrive. Så kom jeg på at herregud, jeg hadde jo ikke tenkt det om jeg var forfatter. Det har seg nemlig ikke slik at når mandagen kommer drar jeg på jobb fordi jeg må. Jeg drar dit fordi jeg VIL. Og da har min utdanning betalt seg, for det var nok hva jeg trengte i livet, for å være mest mulig i balanse.

Er det noe som bringer meg ut av balanse er det om jeg et øyeblikk skulle gi etter for tanken om hva alle andre måtte finne på å mene om hva jeg “må” gjøre. Å si “klarer ikke” har jeg jo forbudt mine elever. Like fullt er det slik at hvis andre pålegger meg noe, altså at jeg må slik eller sånn, da er jeg nært opptil å kunne finne på å si det klarer jeg ikke. Særlig, selvsagt, hvis det er noe jeg ikke ønsker å gjøre. “Jeg MÅ ingen verdens ting”, kan jeg finne på å si i klasserommet hvis det er noe elevene mener jeg må gjøre. Da selvfølgelig med forsøk på glimt i øyet, og hvis glimtet er tydelig nok får jeg minst litt humring i retur. For jeg mener det vel ikke helt, men får samtidig markert at jeg har et behov for å føle meg fri til å kunne gjøre omtrent hva som helst. Og hvorfor markere dette til elever? Vel jeg ønsker dem frihet, da. 

Og om ungdommen skal få frihet er det en hel del ting vi faktisk MÅ gjøre. Først og fremst er det viktig at omverdenen blir klar over endringen man forsøker å få til i skoleverket. Dette, skoleverket altså, er tungrodd materie, så om man får det til vet jeg ikke. Men nye læreplaner og lovverket gjør forsøk på å få oss ut av boksen og komfortsonen. Og det er, gjetter jeg, fordi vi i fremtiden trenger kreative krefter i Norge. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Hvorfor vi trenger kreative ungdommer og unge arbeidstakere med evne til å tenke annerledes kunne sagt seg selv. Men det sier seg ikke selv. Vi ser det ikke. Vi vet det ikke. Vi vil ikke vite det.

Vi MÅ slutte å bruke oljepenger. HÆ? Var det DIT jeg ville? Mhm. Og da trenger vi tusener og titusener av kreative unge nye krefter til å ta økonomien vår over i en ny, HELT ny, tidsalder.

Sentralbanksjefen er enig med meg. Han sier det med vanskeligere ord i Aftenposten i går. Og når jeg nå skal forklare det med enklere ord er det fordi ungdommene mine viser meg at vi MÅ slutte, ikke bare å bruke oljepenger, vi må til og med slutte å pumpe olje ut av Nordsjøen. Dette sistnevnte; jeg er ingen realist eller ingeniør, så jeg VET det ikke, det er ikke engang en kvalifisert gjetning når jeg sier at det er umulig å forbrenne fossilt brennstoff uten å slippe ut CO2. Men jeg kan å lese. Og jeg har lest dette ofte nok til at jeg tar det som et faktum. Det er angivelig ikke et faktum at CO2 skaper klimaendringer. Bare at ut fra hva jeg velger å lese, har jeg lest dette ofte nok til at jeg tror det. At forbrenning av fossilt brennstoff slipper ut CO2. Og at CO2 er dårlig for klima og miljø. Derfor sier jeg at vi må slutte å forbrenne olje.

Og at vi må slutte å bruke oljepenger kunne jeg forklart ved hjelp av makroøkonomiske teorier og modeller. De samme teoriene og modellene kunne forklart at vi kan eller også må fortsette å bruke oljepenger. 

Da vi lånte penger fra utlandet på 60-tallet var det greit. Vi hadde en plan for å tilbakebetale. Og vi betalte tilbake. Men låner vi penger når vi bruker oljepenger da? Ja det gjør vi. Fra ungdommen. Og jeg kan ikke si at jeg har hverken sett eller hørt noen som helst form for plan for tilbakebetaling. Altså, det er ikke engang noen, så vidt jeg har klart å se, som har giddet ta seg bryet med en samlet oversikt over hvor mye penger vi hittil har lånt fra ungdommen.

Hvordan kan det å bruke oljepenger ødelegge en bærekraftig økonomisk utvikling? Det har jeg tenkt til å forklare så enkelt at selv ikke Dagbladet ville brukt forklaringen. Men jeg er en tilhenger av tilgjengelige forklaringer. Derfor bruker jeg ofte også Dagbladet i undervisningen min. Å skrive så folk forstår syns jeg er bra, og jeg er helt sikker på at på lang sikt er det fornuftig å gjøre såkalt vanskelige fag så tilgjengelig som mulig. Jeg sier såkalt vanskelig jeg, og fornærmer sikkert en hel haug med mastere. Særlig innen økonomi da, om jeg har planer om å hevde at økonomi er enkelt. Det er selvsagt ikke enkelt, men om man kan lese,  og orker å lese mye, kan man tilegne seg svært mye kunnskap innen faget. 

Om vi gjør forklaringer mer tilgjengelige, slipper den som har lyst til å bli sykepleier å studere økonomi i tillegg. Og grunnen til at vi ikke kan bruke oljepenger som vi gjør er i mine øyne enkel. Om en som tjener 500.000,- i året vinner 1,5 millioner i lotto, vil jo vedkommende selvsagt bli glad. Og om vedkommende så benytter disse 1,5 millioner til å øke sitt forbruk med 150.000,- i året i ti år, er det antagelig 10 fine år. Jobben vedkommende har er trygg og hen elsker jobben og er på toppen av lønnsstigen. 

Om ti år hva skjer da? Samme inntekt, noe lavere gjeld. Og da altså 150.000,- mindre disponibelt til forbruk. Lykke kan ikke måles i penger. Allikevel gjør det i stor grad det. Og uten de 150.000,- vil livet kunne fremstå miserabelt. Om man i utgangspunktet hadde det bra, ville det jo vært slik at uten de 150.000,- hadde livet fortsatt smilt. Også om 10 år. Og det er lenger enn 10 år til Norges lottogevinst er borte. Så er det også flere som skal ha glede av den. Og det er altså ikke våre penger vi bruker. 

Og det er jo nå alle innvendinger mot mitt enkle eksempel kan renne på. Oljepengene går jo aldeles ikke til forbruk! Ikke? Vår nye skole kalles en investering. Oppgraderinger av alle mulige offentlige bygninger også. Selv stupetårn til mangeogtjue millioner på Hamar er investering. Ikke sikkert tipptipptippoldebarnet ditt vil se det på samme måte. Om det så er tilfellet at det ER investeringer, vil oppgraderinger medføre fremtidige økte kostnader. 

Vi bruker for mye penger. 

Vi MÅ bruke mindre penger! Og altså, DER er jeg den første til å ville kunne si “klarer ikke”. Like fordømt vil jeg på vegne av kommende generasjoner slenge meg på og si det;

Vi MÅ bruke mindre penger!

Nå MÅ jeg ha en kaffe 🙂 Indre motivert MÅ er deilig 🙂

Dere MÅ alle ha en god helg! 🙂

Sorry ass, noen ganger må det en lærer til for å si noe om hvordan vi utøver vårt yrke. Og ja, sorry til de av dere som ikke er enige med aftenposten, sinnet mitt treffer kanskje for bredt. Men samma det! 

Å være lærer var muligens i gamledager å kaste terning. Eller gi femmere og seksere til de som hadde med eple og satt pent på stolen. Jeg TROR ikke det. Men kanskje de som skriver om denne ene uhildede vurderingen mener det. 

Velger å tro at INGEN tror det er så enkelt. Men altså, gir jeg en ikke uhildet vurdering av elevene mine? Virkelig? Det er lenge siden jeg har sett noen fjerne all min faglige integritet SÅ enkelt. Er det virkelig mulig? Hva tror man vi driver med?

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Vi skal drive vurdering for læring på en motiverende måte. Det er den enkle bestillingen. Prøv det den som vil. Uhildet kan man fint være. Ikke anonym. Og jeg sier ikke at det er enkelt å være uhildet. Men det er da i mine øyne minst 50% av jobben vår. Altså er det mye av hva hverdagen går med til. Hvordan vurdere riktig. Ikke rettferdig nei, riktig.

Vurdering har iallfall de siste sju årene blitt mer og mer prosessorientert og vi skal bruke vurderingene til å fremme læring. Først var det å fremme læring. “Vurdering for læring” heter dette populært. Og med nye læreplaner heter det nå at vurderingen skal engasjere og motivere. Dermed streber vi mot det. Og om en som yter ekstra da blir belønnet med en karakter bedre, vil du kanskje si at ja, akkurat, du er ikke uhildet. Jo, det er jeg, det er bare at jeg som lærer har muligheten til å se eleven mange timer i uka, ser hva hen får til i timene og hjemme OG på prøver. Hvis jeg har prøver da. Å, er det mulig å være uhildet uten prøver? Ja. 

Og at en anonym eksamen er uhildet? Ikke engang faglærere kan få en begrunnelse på en eventuell klage. Så hva vet jeg da om at det er en uhildet vurdering. Eneste gang jeg har ANBEFALT elever på det aller sterkeste å klage fremsto svarene på klagen som langt fra uhildet. Svarene hadde ett formål og ett alene, å hensynta de som i første omgang hadde gitt sensuren.

Og dropp mine fag da. Hvordan kan en elev som har 6 i standpunkt i norsk gå fra 1 på eksamen til 6 ved å klage? Vurderingen er anonym ja. Uhildet? Tja.

Flott å avlyse eksamen det syns jeg. Så får man heller ta en diskusjon av selve ordningen snart. UDIR sa i forbindelse med nevnte norskeksamen og klagen der at “vi har den beste eksamensordningen i hele norden, og ser ingen grunn til å endre den.”

Å avlyse eksamen gjør elevenes hverdag enklere! Det var såvidt jeg kan skjønne målet med å avlyse. Om det gjør MIN hverdag enklere? Ja, kanskje, om noen dager. Jeg vet ikke. Det blir flere vurderinger, jeg vil føle på at jeg må vurdere grundigere og om mulig enda mer uhildet. 

Men JA, det gjør min hverdag bedre. For nå kan jeg begynne jobben med å tilby mine elever forutsigbarhet resten av året! Deilig, det trenger de nemlig. Ungdom trenger forutsigbarhet. Og covid er for de som ikke har fått det med seg uforutsigbart.

Skåler i kaffe for en enklere og mer forutsigbar hverdag for ungdommene jeg! <3

Ha en magisk mandag!

Joakim 🙂

PS! Det er maaaange andre aspekter ved å avlyse eksamen, det er jeg fullstendig klar over. Dette er min umiddelbare ryggmargsrefleks på dette ene ordet “uhildet”.