Det du gjør, gjør det fullt og helt, ikke stykkevis og delt!

Hvem som opprinnelig har skrevet det aner jeg ikke, og jo jeg har Google! Men det er ofte ikke viktig for meg hvem som først sa noe eller å skulle referere til kilder. Ja jeg vet, jeg er lærer, jeg MÅ være opptatt av det. En sensor til en muntlig eksamen i samfunnsøkonomi holdt faktisk på å bokstavelig talt ramle av stolen. Han ba en av mine elever si litt om Adam Smith. Ganske mange anser ham for å være grunnleggeren av faget. Eller ALLE gjør vel det, men om man leser første bind i Wealth of nations, oversatt til norsk iallfall, er det mulig å danne seg et inntrykk av at han ikke alltid først og fremst hadde skapelsen av samfunnsøkonomi som fag lengst frem i pannebrasken. Dette kunne jeg tenkt meg å fortelle sensoren litt om, men jeg tok meg i det. Isteden sa jeg til ham at “du det er nok ikke sikkert kandidaten vet så mye om Adam Smith, muligens ikke engang hvem han var. For jeg har ikke nevnt ham med ett eneste ord i undervisningen min, og ikke er jeg alltid overdrevent opptatt av at vi skal bruke boka.” En lang og vanskelig setning også muntlig, med et drøyt budskap, så jeg lot ham puste litt før jeg tilføyde; “Spør kandidaten om teorien om fullkommen konkurranse du, så vil du få gode svar.” Hvorpå sensor gjorde det, men vi måtte også ha oss en prat i pausa. Den gjengir jeg ikke på trykk. Alle elevene fikk de karakterene de skulle ha og det ble en lykkelig dag. 

Jeg snakker fortsatt ikke om hvem Adam Smith var. Hvorfor ikke!? Nei si det. Jeg er dessverre litt allergisk mot at det viktigste så sykt ofte skal være hvem som har sagt noe. I mine øyne er det svært mye viktigere hva det betyr. Skal jeg huske hvem som sa det må jeg pugge. Når jeg pugger lærer jeg ingenting. Til min muntlige eksamen i pedagogikk nevnte jeg Vygotskys proksimale utviklingssone. Da hadde jeg hendene pent hengende ned langs sidene med kryssede fingre. Hadde sensor spurt “ja, spennende, kan du utdype litt?” hadde svaret blitt “ehm, NEI!”. Vygotsky var, nei unnskyld er sikkert fortsatt, viktig, såpass hadde jeg skjønt. Og jeg fikk god karakter jeg altså, veldig fornøyd. Om jeg vet noe mer om han viktige? Det kan være jeg vet en hel del om hans teorier, men at de er hans vet jeg ikke særlig mye om. Faktisk er det slik at jeg har mine teorier jeg, om hva som fungerer i klasserommet. Og jeg tror noe av nøkkelen for å få det til å fungere er å gjøre det til vårt. Så får dere bare akseptere at det at jeg ikke bryr meg om at det var Adam som fant opp det ene og Vygotsky som fant opp både det ene og andre ikke er det samme som at jeg diskrediterer dem. Jeg bryr meg bare ikke så hardt om hvem som sa hva. Funker det i klasserommet er det gull, samme hvem som fant på ideen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hva har så dette med å fullføre og å gjøre ting fullt og helt? Vel det var min mor som skrev disse ordene på russedressen min. DET betyr noe for meg, at det var hun som skrev det trenger jeg ikke pugge. Ordene skulle jeg huske hele livet, det visste jeg da hun skrev dem. At approachen den gang dreide seg om å ta den helt ut i russetida var vel ikke akkurat det hun hadde i mente. Og jeg var neppe noe verre enn andre heller. Men om jeg er 14 i huet nå, var jeg jo ikke særlig mye eldre da. Ordene har vært med meg hele veien og de har betydd noe. En egenskap jeg har som jeg ikke setter altfor stor pris på ofte er at når jeg ser at jeg kan klare noe, motiverer det meg ikke særlig mye å skulle få til å fullføre det. Har jeg fått til en gang er det mer å huke av og si “yes, kan det”. Men noen ganger MÅ man altså fullføre! Og da min mor påsken 2008 snakket alvorlig med meg om å få ut fingeren og faktisk levere sivøk oppgaven min. Vel, det at hun lovet meg ringen vi kan få fra skolen var virkelig ikke det som motiverte. Det var ordene. Denne gangen var det ytre motivasjon jeg trengte. Hun nådde frem. Og jeg skrev oppgaven ferdig. Spiste middag hjemme hos dem, tok “permisjon” fra styreledervervet i Veldre Håndball, dro rett hjem fra jobb hver dag og sendte melding til alle kompiser om at hver helg fra nå til sommeren er for mitt vedkommende avlyst vær så vennlig ikke foreslå for meg at vi skal finne på noe som minner om å kunne ta en pils.

Og jeg fullførte. SÅ stolt. Takk for den mor! Enda viktigere lærdom enn å kanskje gjøre litt mer av det du skal til rett tid blir det for meg opplevelsen og gleden av å fullføre noe. Da jeg startet å blogge gav jeg i innledningen uttrykk for at dette blir et daglig gjøremål. Og så satt jeg i går kveld og skulle “gjøre meg ferdig”. Herreguuuud, har jeg ikke akkurat sagt at jeg er ikke utpreget god på å gjøre meg ferdig?! Enda går jeg rett i fella og angriper det på den måten. 

Først nå i dag tidlig kjente jeg, at ja men du skriver fordi du VIL! Da løsna det. Og det visste jeg. For når jeg prøver å veilede mine elever har jeg i bakhodet at de MÅ. Og for mange løsner det ikke. Før jeg eventuelt får til å organisere undervisningen slik at de VIL. Jada, videregående er frivillig, men folkens; hva er man verdt i Norge i dag om man ikke har minimum en Bachelor? I MINE øyne er man verdt en hel del uansett altså la meg understreke det! Men som samfunn. Selv skal jeg ha videreutdanning i matte sies det. Jeg kikka på boka til en av de andre som hadde videreutdanning i matte. Og småspurta inn til studielederen og sa fra at du jeg er kvalifisert, sjekk vitnemålet mitt en gang til. Den matten jeg skulle ha videreutdanning i var akkurat like vanskelig som all den vanskelige matten fra NHH som jeg har glemt! Og nei, jeg kødder ikke, jeg har aldri brukt den vanskelige matten. Noen bruker den sikkert. Ikke jeg. 

Ungdommen vår, de MÅ gå på skole de. Hjelp dem å fullføre da, for en bragd det er. Jeg valgte. Jeg jobbet i et bakeri, gjorde jobben godt nok til at sjefen kom og spurte meg om jeg ikke ville ta fagbrev. “Aldriiiiiiiiii i liiiiiiiiiiiiivet!!!” tenkte jeg da! Og fullførte videregående med indre motivasjon. Men SOM jeg skulle ønske at en skolelei ungdom i dag kunne fullføre og ta et fagbrev og så være god nok for oss alle sammen! Hvorfor? Først og fremst fordi vi alle virkelig er bra nok, men også fordi jeg vil ha norske wienerbrød bakt fra bunnen som er GODE. IKKE bake-off fra Danmark.

Hm. 

Jeg tar meg en kaffe og et (dansk) wienerbrød jeg

God fredag!

Joakim

Ja, si det du, hvorfor blogge? Og hvorfor dra på tur? Hvorfor gjøre noe i det hele tatt, egentlig? Jeg tenker at å gjøre det du virkelig vil, det er vel det som egentlig gir mening. Og må vi da alltid vite hvorfor? 

Å dra på laksefiske for eksempel, hvorfor gjør jeg det? Jeg vet jo hvorfor jeg begynte med det. Og at min far lærte meg lidenskapen, eller iallfall åpnet døren for meg, kommer jeg jo til å være evig takknemlig for. Åpnet han bare døren? Det gjorde vel hele familien det, i det vi tråkket Åstas bredder i ung alder. Og så har laksefisket utmerket seg som noe helt spesielt da. Hvorfor er det alltid noen som spør seg. Og i forbindelse med laksefiske dreier det seg for mange selvsagt om fangsten. Hadde jeg for 15 år siden sagt at det ikke dreide seg om fangsten ville jo alle ledd seg halvt ihjel og sagt “du MÅ jo si det Teigen!” Og da vet dere jo hvorfor. Fordi fangsten rett som det kunne være uteble. Iallfall den som kunne vises frem. Og selvsagt, når du endelig kan løfte en svær fisk over hodet jublende fornøyd, er det et øyeblikk verdt å dele over sosiale medier det! Bare at de øyeblikkene som ikke kan fanges, som heller ikke alle kan forstå, de er grunnen til at jeg drar. Å sitte ved elvebredden og høre bruset av elva, se på været og bare være. Og kameratskapet. Det er for meg det aller viktigste. 

Å være. Mindfullness er et moderne og fint ord. Innholdet i det har eksistert helt sikkert like lenge som oss mennesker. Og om det har blitt et populært ord er innholdet i det allikevel ikke av mindre betydning for meg. Å være. Det høres kanskje svulstig ut, men burde i mine øyne være alt annet enn akkurat det. Tar vi oss tid til det, klarer vi kanskje ta tilbake noe av det iallfall jeg savner mest. Ikke at jeg ikke savner bestemor i seg selv, det gjør jeg. Veldig. Og enda mer savner jeg stundene hos henne og bestefar da jeg var smågutt, spilte fotball med campingstoler som mål og spiste jordbær med hele ansiktet. Det var å være det. Og kanskje var det at jeg var så ung som gjorde at tiden sluttet å eksistere. Jeg velger å tro at det var fordi vi faktisk lot det skje. At mor og far og alle tilstede lot skuldrene synke og rett og slett bare var. Det skal jeg fortsette med. Og om jeg glemmer det, håper jeg noen kan minne meg på det.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Påsan minner meg på det. Derav påstanden om at jakt ikke dreier seg om bytte. Det er først og fremst derfor dressuren er fri og hagla relativt ubenyttet. For meg dreier jakt seg om å være. Og det er altså enklest ute, tenker jeg. Uten nett også? Tja, der begynner også jeg å nærme meg grensen. Rart å innrømme. I ungdommen hadde jeg kun ETT krav til bakeriet hvor jeg jobbet om sommeren, jeg skulle ha ei uke fri FØR jeg begynte. Det var ei uke på fjellet i telt. Alene, gjerne, uten telefon og mulighet for å kontakte noen. Det var deilig i Børgefjell med min bror i fjor sommer også. Men det tok en dag eller to å riste av seg følelsen av å være uten nett. Og i sommer flytta jeg på teltet i Ringebufjellet for å få dekning 😀 Og dermed senket roen seg. Litt småparadoksalt, må innrømme det. Allikevel er man jo ute. Og selv alene i teltet med kun Påsan som selskap, var det ikke mobilen som stod i fokus. Det var en bok, en øl, suset fra elva og naturen. SÅ deilig. SÅ ukomplisert. Og tid jeg får enda mer tilbake som lærer med heeeeele sommeren til disposisjon. 

Men hvorfor BLOGGE da?? Tja si det. Jeg snakker jo litt om elevene og hvordan mestringsfølelse og trivsel får dem til å vokse. Når noen foreslår at jeg må skrive bok, etter å ha lest noen innlegg, er det klart mestringsfølelsen er stor. Og at jeg trives med å skrive, det visste jeg før jeg begynte. Bare at på fb er det likes som trigger i blant, ja utallige kolleger, elever, venner og kjente kan bekrefte at jeg er 14 år i hodet rett som det er. Og som lærer tenker jeg at det er sunt å kjenne på den følelsen, å bli trigga av likes altså. For noen ungdommer lever på nett, rett og slett, og det er viktig for mange voksne å forstå. Likes kan bety ALT, det er viktig å forstå. For alle foreldre. Viktig for oss lærere også selvsagt. Er det derfor jeg blogger da? Neia. Og hvorfor linke på fb hvis jeg ikke bryr meg om likes? Vel hvorfor skrive om ingen leser? Må jo bli som å stå i klasserommet og snakke uten at noen lytter. Eller enda mye verre, høre noen snakke uten å lytte. Et lite øyeblikk i dag tenkte jeg at bloggingen gjør meg til en bedre lærer. Helt til det kom en replikk fra en elev om at jeg skriver så langt og vanskelig på Teams. HÆ? Nei! Det gjør jeg da ikke! Jovisst skjer det at jeg gjør det! Vel, jeg lytter fortsatt da. Og opplever selv at jeg blir mer tilstede. Så får jeg prøve å få med meg om elevene også opplever det slik. At jeg er mer tilstede altså. Ikke at jeg fortsetter å skrive langt og mye. Jeg tror bloggingen blir mitt forsøk på å være i en hverdag hvor vi alle er litt isolert. Og et forsøk på å si noe om hva jeg gjør for å nyte hverdagen. Om det hjelper EN ekstra til å ha en bedre dag, er det jo verdt det. Særlig når det er en blogg man helt enkelt kan la være å lese. Siden jeg skriver uavhengig av likes. 

Hvorfor? Svarte jeg på det da? Nei, MÅ det alltid være en grunn da. Selvsagt må det ikke det. Men jeg gjør det jo. Så en eller annen grunn er det. Ja, jeg trives med det sa jeg vel. Og javisst gjør jeg det. Det er gøy å skrive. Det gjør godt å skrive. Det er gøy å være også, kanskje enda morsommere fordi jeg skriver. Og livet smiler jaggu meg litt ekstra tilogmed. Selv om onsdagen sluttet med at jeg fant nok en kul på Påsan. Og jeg enda ikke er ferdig med å tørke overmadrass etter tirsdagens famøse episode. Om det alltid har vært slik at det er et alternativ å ta det med et smil? Selvsagt ikke. Jeg har grått mine tapre tårer jeg, og hatt både en og to skikkelige drittdager. Kanskje er det derfor jeg deler da, fordi jeg kjenner på at å vokse er ålreit. At livet er noe bra. At å leve er en prosess. Vi kan aldri slutte å lære, og om jeg har lært noe som kan lære deg å ha det litt ekstra bra. Vel da er jo kunnskap noe av det eneste vi kan dele som vokser når vi deler det.

Det dere lærer mest om i dette innlegget er kanskje at selv et rotete innlegg uten en altfor rød tråd tar slutt en gang. Og at livet kan smile selv i koronatider om man kaster seg på og gjør noe man syns er gøy. Livet er tross alt det eneste vi har, og det er for fint til ikke å leve det fullt ut. På vår måte. Lever du ditt slik du trives med det, syns jeg du skal gi deg selv en ordentlig real klapp på skuldra og være fornøyd. Det tok meg 44 år å innse at det først og fremst var jeg selv som nå og da sa jeg ikke var bra nok. Og bare sånn i tilfelle det hjelper akkurat DEG å høre andre si det så vit følgende; 

Du er bra nok!

Nok en gang tid for kaffe! Nyt torsdagen folkens! 

Og ja, dere hører nok fra meg i morgen også 😛

Joakim

Hmmm, hva pokker skal jeg gjøre neste uke, a, når alle ukedager er brukt opp i denne ukens overskrifter? Vel, det får vi ta neste uke.

Ble det en trivelig tirsdag, da tro? Klart når jeg kommer hjem til firbeint som har fått soverommet til disp og tisset ut både begge dyner, alt sengetøy og overmadrass, vel, da KAN man jo finne på å tenke ord jeg skal prøve å ikke gjengi på trykk. Til og med si eller ja faktisk rope noen ord kunne etter innfallsmetoden fort skje da. Siden han altså går med krage på for å ikke bite løs sting i et operasjons arr begrenset vel reaksjonen seg til “puh”. Samt å stadfeste at da får jeg vasket både dyner og trekk til overmadrass. Og om jeg først skal være oppriktig har vel ikke dette trekket vært medskyldig i å slite ut vaskemaskinen. Så altså aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Og når det kommer til Påsan da, så kan jeg trygt skrive under på at om det høres ut som alt alltid går på skinner i livet. Så har iallfall han vært den som får meg lengst unna skinnegangen og også komfortsonen. En ting er de siste to ukene hvor jeg har vært dyrepleier. Enkelte som har fått gleden av å observere oss vet jo utmerket godt at når det gjelder for eksempel det han er skapt til, jakt, kommer eieren til kort. Og altså jaktdressur, eller dressur generelt; “Du VET at han gir deg fingeren nå Teigen”, smeller det fra instruktøren rett før hun flirer så a griner. Altså, bare fordi han har pissa 18 ganger de siste 19 minuttene betyr ikke det at jeg MÅ vite at han ikke trenger å tisse en gang til. Og at hu flirte enda verre når han da faktisk satte seg til å drite, vel, jeg gråt meg nok ikke i søvn bare EI uke for å si det på den måten!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så jakt, da. Hva med det? Vel, vi er myyyye ute da, og digger det! Fugl? Vi begge vet hva det er, Påsan og enkelte medjegere er bare veeeeldig i tvil om jeg har forstått at hagla ikke er noe man putter i sekken for litt ekstra vekt på turen. “Han har pokker meg til og med en sånn Vorn-sekk, hvor det tar to sekunder å løse ut hagla! Herregud, om sekken hadde LADA hagla og SKUTT for n, ville vi allikevel ALDRI fått skutt så mye som en SPURV!” hilsen Påsan, smått oppgitt engelsk setter. Eller det er vel også et smått sarkastisk “ja å du a, skulle liksom itte vurdere å skyte engong ama!?!?!????” i det medjeger hadde latt Påsan høre sitt første og eneste hagleskudd. Han skjøt bom han og da, men jeg følte slett ikke at en kjapp replikk var det beste der og da. Sparka vel heller litt i myra og mumla litt i barten.

Men altså. Betyr da dette at livet suger, jakt er noe dritt og at det skulle vært jævlig deilig om fillebikkja til enhver tid hadde gjort nøyaktig som jeg ønsket? Om målet hadde vært høyest antall fugl, selvsagt. Målet for meg er å være ute. Å være. Og angående dressur så ER det jo en liten mulighet for at neste setter er hakket mer lydig. Kanskje. Det har unektelig sin sjarm med en småfritt dressert en også. Naboene lurte nok alvorlig på meg en av de første gangene han gikk løs ute her. Jeg lurte på hva pokker han dreiv med. Det så ut som han hadde tenkt til å pisse, men hadde satt seg i hockey. Og før jeg rekker helt få det med meg sitter han altså og pisser seg selv oppover magen. Og altså, HAN lurte også på hva som skjedde. Og hva gjør vi da? Ser etter selvsagt. Og? Ja altså da sitter Påsan i hockey og pisser seg selv på nesa. Ansiktet hans da han rister på hodet er umulig å beskrive. Jeg LÅ på bakken og flirte så jeg grein. Og joa, det er sikkert gøy med hakket mer dressert også, blir garantert historier da og. 

Ellers a? Vel noe av det som er hardest å innrømme må vel være at Trump faktisk selvsagt HAR vært spennende i samfunnsøkonomisk perspektiv. Såpass spennende at jeg allikevel er glad det er over. Og om Påsan er uforutsigbar, blir det barnemat i forhold. Jeg har altså ingen planer om å skryte av Trump i dag heller.

Om oppriktige onsdag blir den hittil korteste beretningen sier det intet om min holdning til oppriktighet. Det er noe av det viktigste som finnes, og om man ikke direkte rosemaler hver dag går det an å ha det oppriktig bra læll. Hvilket jeg har, og ønsker å bidra til at flest mulig av oss har. Det skal ofte ikke mer enn en kaffekopp til som en av mine elever sa i dag. I det vi drøftet om BNP/innbygger virkelig kan måle lykke. Hvilket det ikke kan, og han har helt rett. Noen ganger kan en kopp kaffe være lykke nok 🙂 

Ta deg en kaffe, så høres vi plutselig!

Joakim

Ja, det MÅTTE jo bli det ja? Trivelige tirsdag? Javisst måtte det bli det! I dag skal jeg jo faktisk rent fysisk på jobb! Og om mandagen var magisk, med hjemmekontor og kun en time undervisning, må selvsagt tirsdagen bli trivelig på skolen med 5 timer undervisning fordelt på tre klasser / grupper. Ja og forresten. Den timen i går, den begynte 1010, jeg logga på 1055. Enda ble det ikke noe banning. Fra min side iallfall, mulig kollega iallfall rista litt på huet av meg. “Pokker ikke rart HAN digger mandag” 😛

Og hvorfor alt dette positive da? ER alt virkelig så bra, og er jeg virkelig så gjennomført positiv. Selvsagt ikke, hadde noen bedt meg lese en blogg der alle fire første innlegg skulle dreid seg om hvor fantastisk absolutt alt er hadde jeg sikkert spydd! Jeg hadde jo faktisk virkelig ikke det. Det koster lite å ta livet med et smil. Iallfall koster det meg mer å ikke skulle være blid. Klart en og annen dag fra h”#=$ete har jeg som alle andre. Stå opp 0728 med sjuk hund som krever en halvtimes oppmerksomhet før jeg kan dra, og jeg må dra 0800 for å rekke jobb, er ikke en optimal start på dagen. Dette var torsdag, heldigvis ikke trivelige tirsdag, og den blir slettes ikke bedre når det er slik at en av mine ellers så snille elever sitter i timen min og drister seg til å skulle spise en WRAP(!). “Si meg, sitter du her i klasserommet mitt og spiser noe som gjør meg SULTEN??? SER det ut som jeg har spist frokost i dag??” smeller det da, før jeg fortsetter til klassen “og hva skjer a, når Teigen blir sulten?”. Jadaaaa, da blir Teigen SUR. Det har de hørt før, men denne gangen trodde de faktisk på det, wrappen landet vesentlig mye fortere ned i sekken igjen enn den hadde blitt forsøkt smuglet opp. De begynner snart å tro på at jeg kan de aller fleste triksa på bakerste rad.

Og hva har så dette med trivsel å gjøre? Jo, trivsel er et av fundamentene i min undervisning fullstendig uavhengig av fag og gruppe. At man jobber best når man trives tenker jeg at er en regel som kan gjelde de aller fleste. Og nei, det er ikke lov å spise i klasserommet, men om man forhindrer det med et glimt i øyet, funker det kanskje bedre å bli korrigert. Særlig siden de vet at om de faktisk er kritisk sultne, ja en ungdom kan faktisk være kritisk sulten, da får de lov til å spise en brødskive. En brødskive hvis de spør om lov, det er regelen. Vår regel. Elevene setter reglene før året begynner. Her hadde noen elever hatt meg før, så da jeg kom inn igjen etter at de hadde skrevet regler på tavla var første regel “ikke spis noe som gjør Teigen sur”. De hadde altså hoppet over sulten, og de viser at de ser humoren i det. Nei, ikke alle elever syns jeg er morsom. Og dessverre; alle elever trives ikke utmerket godt i mine timer heller. Men når regel 2 er “spør Teigen om lov før du gjør noe” vet jeg iallfall at majoriteten i denne gruppen trives og har det helt greit morsomt i timene. Da klarer kanskje elevene gjøre det trivelig for hverandre. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å lære hverandre betydningen av trivsel tenker jeg at er viktig enten vi er liten eller stor. Som trener for et jenter 12 lag også, er det eneste fokuset mitt at det skal være gøy. “Ja, men det er jo gøyest hvis vi vinner, Teigen!” Joa, men de har slutta å mase nå, de VET at jeg faktisk mener at jeg driter (ja så stygt språk på trening medfører kakestraff etter at jeg glemte meg første gang) i om vi vinner eller om vi taper med 40 mål. Så lenge vi gjør det vi har blitt enige om, og gjør det som et lag. Lyset gikk nok opp for dem for alvor da de var på turnering uten meg. En voksen var morsom og sendte situasjonsrapport; “Jentene har spilt kjempebra, og gjort alt vi på forhånd ble enige om!” Ikke ETT ord om noen resultater, og de ventet rimelig garantert på spørsmål om resultater i retur. Nøyaktig hva jeg skrev husker jeg ikke, men antagelig noe sånn som “supert, hils alle gratulerer med flott innsats!” Når vi er landslaget og spiller vm, kan vi sette fokus på resultat sa jeg til dem. “Hæææ, mener du at vi kan bli SÅ gode??” Ja selvsagt mener jeg det, sier jeg. 

Om det å ha trua på kan være skadelig? Njæ det har jeg lite tro på. Iallfall vokser elever eller ungdommer, når du viser at du virkelig helt faktisk og oppriktig har trua. Det samme med disse håndballjentene. Det samme med meg også forresten, det er noen der ute som viser meg veldig at de har trua på meg. Og som jeg vokser på det!

Nå skal jeg ta meg sjøl i nakken og ha generelt mer trua på alt og alle. Minus Trump, da. Sorry ufint å henge ut enkeltpersoner her, men i 4 år har selv ikke samfunnsøkonomi klart å gjøre Trump altfor spennende. Rett og slett deilig at det er over. Utover ham og enkelte andre selvsagte i samme kategori tenker jeg at om vi alle har enda litt mer trua på hverandre. Vel da kan vi skrive så positive blogger vi bare vil, uten at noen spyr. 

Akkurat nå har jeg trua på en trivelig tirsdag! 🙂

Kos dekk folkens, vi prates!

Joakim 

Ahhhh, endelig mandag! Kan man si det altså, og faktisk mene det? Ikke vet jeg, kan du? Jeg kan! Hver eneste mandag? Neida, men ganske mange, og en hel del av de andre dagene i uka kan jeg ha gleden av å kjenne på at å gå på jobb det er noe jeg ser fram til.

Dette er også hva jeg formidler til “mine” ungdommer i de tilfeller de spør om råd i forbindelse med valg av utdanning. Eller kanskje streifer jeg innom temaet når jeg har anledning i det jeg underviser i samfunnsøkonomi. Jeg kaller meg jo lektor i tittelen på denne bloggen. Omtaler meg som lærer. Og er utdannet siviløkonom med tilleggsutdanning innenfor pedagogikk. Ja og så har jeg et grunnfag i tysk, da, som vår studieleder endelig har forstått at langt fra er ensbetydende med å kunne undervise i tysk. Og der er litt av grunnen til at jeg innleder som jeg gjør. I mine øyne er det ikke hva vi har studert eller lest som gjør oss til den vi er. Hvorfor i all verden skal en siviløkonom være lærer på en videregående skole? Jo, fordi jeg kan! Og fordi jeg elsker det! Jeg elsker å se hvor utrolig flotte ungdommer dere alle gir oss. Neida, jeg ser ikke alle ungdommene, men et utvalg på drøye 1000 hvor alle er flotte gir meg nok til å enkelt slenge ut av meg at jammen meg har vi flotte ungdommer i dette landet. Og før de rekker å forlate skolebenken prøver jeg å, med overbevisning, si til dem alle at uansett hva du skal gjøre videre i livet, om du blir professor, lege, tannlege(huff), lærer, hudpleier, frisør, sykepleier, kirurg eller whatever, så er du bra nok! Dere er alle bra nok! Alle setninger som begynner med “ungdommen i dag” fortsetter jeg med “er så uendelig bra nok” før noen rekker å si noe annet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Selv de som lurer på om 2+2 er 4? Vel, nå har jeg ikke mange elever som lurer på akkurat det. Men jammen meg er det et forunderlig fag å undervise i. Matematikk. Faget halve Norge elsker å hate, og det er allment akseptert å ikke kunne. “Jeg kan ikke matte jeg!” Og unnskyld alle mattelærere som kan vesentlig mye mer matte enn meg. (Det er mange av dere). Hvordan jeg besvarer utsagnet? Hmmm jasså, gjør du ikke? Hvor mye er 2+2, da? “Dust DET kan jeg jo da!” Å ja, men det er altså ikke matte? Jeg skjønner jo poenget, det er vanskelig matte man ikke kan. Og en som aldri har løpt en meter kan heller ikke å løpe maraton. En som er sinnsykt flink til å løpe kan kanskje bli en maratonløper. Bare av å være flink? Neppe, men kanskje ved å elske å løpe. Hvem vet? Ikke jeg, hva er det som driver oss? Det aner jeg ofte ikke

Det som driver meg som mattelærer er å se elevene oppleve mestring. Det vi alle kan hjelpe både matteelever og ungdommer generelt med er å gi alle litt mer troen på at vi kan. Alle mine elever i matte får første time med meg en lekse. JA, jeg vet jeg har sagt dere ikke får lekser av meg, men denne ene skal dere få; neste time må alle si “jeg kan matte” og mene det når dere kommer inn døra. Den som ikke sier det får ikke lov til å komme inn. Og altså, jeg vet da selvsagt at det ikke er så enkelt. Dette er ikke trylleformelen. Det er en start.

ER 2+2=4 for eksempel? Matte er jo fasitfaget. Men 2+2=1+1+1+1 er jo også riktig? Og 2+2=3+1, 2+2=5-1, 2+2=8/2. Og så videre. Første mattetime med Teigen. Som stort sett begynner med at de aller fleste er enige i at ja, matte er vanskelig! Selv på en mandag, som elevene selvsagt elsker! Og etter denne introen er tonen, ja sånn matte ja, men det der er jo lett! Aha, men hvorfor hate matte da, hvis det er lett? Åh, dusten meg, det er jo vanskelig matte også da. Eller er det egentlig det? Ja selvsagt er det også vanskelig matte. Den matten “alle trenger” kan vi gjøre til noe som er mulig å mestre. Vi kan gjøre det vanskelig å åpne en dør også. Sier vi det ofte nok til oss selv at soveromsdøra er umulig å åpne, før vi står opp om mårran, dør vi på soverommet uten engang prøve åpne døra. Spissformulert selvsagt, men læll. Om det er mandag i tillegg, som kanskje ikke alle elsker, er vi langt på vei.

Men hva var det med disse mandagene igjen da? Som mine elever kan skrive under på, jeg er kongen av digresjoner. Slitsomt nok i klasserommet helt sikkert. Eller helt sikkert, jeg vet faktisk at det er det. Jeg spør elevene om det går bra, og alt er som regel helt greit. Helt greit er toppen av lykke på elev-skalaen for den som ikke vet det. Så selv om jeg har toppet skalaen følger jeg ofte opp med, “det er ikke for mye skravling altså?”. Jooooo, tjaaa, kanskje det blir litt mye når du sporer heeelt av. Men det er jo nyttig og da, mye dreier seg jo om fag! Hmm, hvor var jeg?

Jo; elske mandager. Elsker du mandager?? Jeg juger så det renner av meg hvis jeg skal si at jeg elsker mandager. Jeg gjør jo faktisk ikke det. Men en og annen søndag tar jeg meg selv i å småglede meg litt til mandag. Og tenker at da kan jeg jo prøve å si det ofte nok, at jeg elsker mandager. Kanskje blir det sant. Og grunnen til det er altså jobben da, undervise er gøy. Å oppleve mestring gjennom andre er gøy. Å møte ungdommer hver dag er fantastisk. Og å få snakke om fag man digger er også gøy. Om jeg digger matte? Nei, faktisk ikke. Og jeg lover dere, de som møter opp og ikke kan matte, de ramler av stolen omtrent hvis jeg sier det og får det til å høres sant ut. 

Hva annet enn matte kan jeg undervise i. En hel del, deriblant tysk påstår da vitnemålet mitt. Jeg påstår noe annet. Utover matte underviser jeg i samfunnsøkonomi. Det er et fag jeg digger. Der finnes det ikke fasit. Og det faget kan faktisk gjøre både covid og Biden interessant. Og det kan gjøre det å elske mandager interessant også. 

Som siviløkonom tror jeg min eneste mulighet for å elske mandager er å forbli lærer. Eller lektor da, om du vil, med tilleggsutdanning. Som full formell tittel er. Som i seg selv betyr like lite for meg som tittelen siviløkonom. Hverken den første eller andre tittelen definerer meg som menneske. Ikke som arbeidstaker engang. Og jeg ramlet ned på lærerhylla for drøyt 7 år siden. Da først fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg ble stor. Om jeg forventer at mine elever skal vite hva de vil videre i livet? Nå? Nei på ingen måte.

Men om en eller annen tidligere elev en dag kommer til meg og sier “jeg elsker mandager”, da har jeg kanskje bidratt positivt. Om du ikke elsker mandager, hvor lenge skal du gå og hate dem? Er det ingen annen mulighet? Jeg er helt sikker på at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det kan man få til det mest utrolige ved å tenke at det umulige er mulig. At 2+2 kan bli å elske mandag, selv for de som ikke kan matte.  

Og hvor i all verden VIL jeg egentlig med dette innlegget? Det aner jeg nesten ikke selv engang. Og såvidt jeg har skjønt blogg-konseptet kan jo da dette passe meg utmerket. For her kan man vel drodle litt og så er det opp til hver enkelt å lese. Tanken var kanskje å streife litt innom hvem jeg og jobben min er da. Og si noe om hvorfor jeg digger den jobben og har som mål å elske mandager. Som sikkert vil kunne gjøre oss alle godt. 

Så har du hengt med i svingene og lest til the happy end så er det bare å si

GLEDELIG MANDAG 🙂

Snakkes! 

Joakim

Hmmm, er dét mulig da, å måtte være hjemme og samtidig ha det bra? Nei, kan noen sikkert fort finne på å si. Så tenker jeg at vi har vel i grunn ikke noe særlig valg. I Belgia har de i følge Aftenposten et valg; “Bli behandlet av en syk lege, eller dø.”

Da ble det med ett enkelt å ha det bra hjemme. Eller er det mulig å si at det er enkelt å ha det bra? Kan vi som bor i Norge for eksempel ha det bra for at “det BØR vi jammen meg ha vi som bor i verdens rikeste land!”. Vel, rikdom på det personlige plan er det kanskje en eller annen slags universell enighet om at ikke nødvendigvis henger sammen med lykke eller å ha det bra. Så hvorfor skal vi nordmenn da automatisk være lykkelige fordi vi er verdens rikeste land? Vel akkurat nå kunne vi jo knytte det til r-faktoren. Mer gidder ikke jeg si om covid, altså mener jeg vel neppe at dette alene kan gjøre oss lykkelige. 

Å være lykkelig innebærer at man må ha det bra. Og å ha det bra er slettes ikke like lett alltid. Hvem bestemmer om du har det bra? “Åhhhhh, herreguuuuuud” tenkte jeg med korslagte armer og beina i kryss første gang en klok mann spurte meg om dette. Og svarte like klokt at “det er jo selvsagt(!) sjefen!!” Mannen var ikke bare klok, han var også svært tålmodig og tilogmed staere enn meg. Og for deg som nå vet hva som selvsagt kommer, supert, da kan du og jeg vite at vi kan virkelig ha det bra. Men si det høyt for deg selv en gang! Jeg visste nemlig hva han var ute etter, han skulle høre meg si “det er jeg som bestemmer om jeg har det bra”. Og siden han ikke gav seg da, så endte jeg faktisk opp med å si det. Beina var ikke i kryss lenger og jeg tror armene løste seg opp allerede i det jeg sa det.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er du som bestemmer om du har det bra. Og nei, det er ikke så enkelt. Jeg hadde det jo ikke bra, det var derfor jeg endelig fikk anledning til å snakke med noen. Og nå i disse dager har jeg full forståelse for at det er enkelt å ha det ikke bra. Jeg er heldig og har kommet enda videre og klart å spørre meg selv hva det er å ha det bra. Må det være hele dagen, må det være hver dag, hvor ofte må du ha det bra for at vi kan si ja, jeg har det bra? Nå har jeg fyrt på peisen, Påsan ligger innunder med snuta og jeg kan høre han kose seg. Og jeg har en kaffekopp for hånden. OG det er søndag. Kan det være nok til å ha det bra? Akkurat nå, ja! 🙂 

Om jeg snakker om dette fordi jeg tenker at DU ikke er flink nok til å ha det bra? På ingen måte! Påsan ligger foran ovnen. Han er en engelsk setter. Han skulle vært på jakt. Jeg skulle gått tur med hagla på skuldra mens Påsan tror jeg også er på jakt. Det er 2 grader ute. Anorakken henger i gangen. Kaffen er på termosen som hører hjemme i jakt sekken. Og jeg kunne fort gå i fella og fokusere på at jeg skulle ha vært et annet sted. Istedenfor å være her. Nå er jeg her, drikker kaffe som helles fra termosen. Og har det bra. Og å skrive om det hjelper meg til å ha det enda bedre. For å skrive er litt gøy. Og om det kan hjelpe deg til å ha det bittelitt bedre, får jo jeg det enda bedre.

Og sånn som et lite PS til slutt vil jeg si at det å skulle bestemme for seg selv om man har det bra eller ei, det er jo da prisgitt oss voksne. Har du unge som deler tak med deg er det i mine øyne vi som må være med på å sørge for at alle unge har det bra. En del av jobben er selvsagt også å lære de unge at det er opp til dem å ha det bra. Så er det bare sånn at inntil de står på egne bein har vi voksne et ansvar for at mange nok av de grunnleggende behovene er på plass til at de faktisk har anledning til å ta ansvar for egen lykke.

Du, det tror jeg var alt jeg hadde på hjertet i dag. 

Ha det bra 🙂

Joakim

I mitt innlegg på fb i går henviste jeg til Påsan, hunden min, som min beste venn. Og det var to tanker bak. Den ene var å henvise til dette innegget, den andre å utdype litt om min oppfatning av hvorfor hunden er menneskets beste venn. Eller iallfall hvorfor Påsan er min beste venn.

Så, hvorfor er han min beste venn? Det er jo ikke slik at vi har dype reflekterte samtaler, han lager aldri(!) middag til meg, og kun en eneste gang har han kjøpt adventskalender til meg. Og alle gaver han har kjøpt har uten unntak vært med en baktanke. Hagle, jaktdress, gps, allroad, fjellski etc. Jada, dyre og veldig fine gaver alt sammen, men dere ser tegninga sant? Alt dreier seg om å komme seg ut på jakt. Og kos, det er også på hans premisser. Selvom det gjør veldig godt da. Og han skjønner bedre enn de fleste når det er påkrevd. OG hver dag når jeg kommer hjem er det 100% ekte gjensynsglede 🙂 Hver eneste dag.

Hvordan kan dette ha med å være bestevenn å gjøre da? Jo, hver eneste dag før jeg drar på jobb, det har jeg gjort hver dag siden jeg kjøpte ham, sier jeg “ha det, glad i deg!” Og den gjensynsgleden han viser hver eneste gang jeg kommer tilbake, om den tenker jeg at det må være definisjonen på ekte og ubetinget kjærlghet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Så tenker jeg at dyr er våre beste venner fordi de kan lære oss å være like rause med hverandre som dyr er med oss. Tenk om vi alle sier “glad i deg” en gang ekstra til et menneske vi bryr oss om!? Ville ikke det gjøre verden til et enda bedre sted å være, tror du? Jeg tror iallfall det! Så altså, jeg er glad i deg!

Ha en fortsatt fortreffelig helg!

Joakim